onsdag

Redsel.

"Velkommen mandag.
husk at det hjelper å gå inn i løvens hule"

-klok capio behandler

Som sagt: i går skulle jeg ringe behandleren jeg hadde på Capio. Av to grunner: jeg trenger de brevene som hun skrev til nav for to år siden, da det for første gang ble søkt om arbeidsavklaringspenger- behandleren jeg har nå skal få dem, slik at han kanskje kan snekre sammen en ny søknad til nav hvis jeg nok en gang får avslag på saken som har hatt seks måneders behandlingstid. Den andre grunnen er rett og slett fordi jeg gruer meg så mye til mandag at jeg ikke vet om jeg er i stand til å reise. Problemet er ikke Capio eller hva jeg kommer til å møte når jeg kommer dit (hvis jeg drar), for Capio er det samme trygge stedet som det alltid har vært, de som jobber der er de samme og de tar meg for det jeg er, uansett hvordan det er med meg. De bryr seg. 
Problemet er meg og alle disse tankene mine. Jeg er garantert ikke den eneste som er bekymret for hvordan mennesker skal se på meg- redd for hva de kommer til å tenke, redd for ditt og redd for datt. 
I over en måned har jeg gruet meg. De siste nettene har jeg grått litt, fordi jeg er så redd. Livredd. 

Jeg ringte aldri i går. Men jeg gjorde det i dag. Etter noen episoder med one tree hill, sesong 5, trykte jeg inn nummeret jeg ringte ganske mange ganger i 2009, og hadde hjertet i halsen. Bokstavelig talt. Det er enkelt å ringe når det er praktiske ting man skal be om, men når det også gjelder noe helt annet, er det fryktelig vanskelig. 

"hei, det er annika..."
"Hei Annika! Hvordan har du det?"
"nei, det er litt sånn på halv åtte... men jeg ringer egentlig bare fordi... jeg trenger de brevene som ble sendt til nav for lenge siden. ligger de i journalen min kanskje? Er det mulig at du kan sende dem til meg?"

De andre ordene ble ikke sagt. Jeg fikk aldri fortalt hvor mye jeg gruet meg og at jeg er usikker på om jeg klarer å håndtere hele reisen, møtet, besøket, lunsjen, samtalene, klemmene, menneskene og alt som hører med. Jeg er så usikker på meg selv og skremt. Så, jeg sendte en mail. Det er enklere å skrive enn å snakke. Det er enklere å skrible noen mer eller mindre ok setninger enn å gråte i et telefonrør, bare for å få noen til å overbevise deg om at det er okei å dra. For det er jo egentlig det jeg vil. At noen skal overbevise meg. At noen som ikke er mamma eller pappa skal sparke meg litt i baken og fortelle meg at det er okei, det er bra som det er, vi vil ha deg her. Bekreftelse på at mine verste mareritt aldri kommer til å bli virkelig. 

utdrag fra mail:

"Jeg er sint, jeg er redd, jeg er tretten, fjorten år igjen og er tilbake til utgangspunktet, tilbake til der hvor alt begynte. På mange måter trodde jeg at jeg var ferdig- de depressive episodene hadde blitt enklere, kognitiv terapi i ganske lang tid hadde hjulpet meg med å håndtere det og jeg trodde, jeg trodde virkelig at jeg var ferdig. Var sikker på at jeg aldri igjen kom til å tenke eller handle som jeg gjorde da jeg var i begynnelsen av tenårene. Jeg har fått et kraftig tilbakefall.

Men det går, det er ikke det. Jeg er en kriger.
Jeg vet at pappa ringte deg for noen uker siden. Og han sier hele tiden ting som "du skal dra til fredrikstad, de blir ikke å bry seg om hvordan du ser ut." Han  har rett, jeg vet det. Jeg vet at ingen andre enn meg bryr seg hvordan jeg ser ut. For, akkurat nå, ser jeg ut som meg, som jeg så ut før jeg fikk en alvorlig spiseforstyrrelse, sånn som jeg var for mange mange år siden, og det er så vannvittig vanskelig å håndtere." 

Vanskelig? Ja. Vanskeligste i hele verden. Spesielt når jeg ikke klarer å snakke om det og har vanskeligheter med å akseptere det. Er jeg bare feig? Er jeg tåpelig? Er jeg latterlig som har lyst til å gjemme meg bort fordi alt samen har skjedd så raskt? 
Jeg vet ikke.

Jeg er bare redd. For alt.






5 kommentarer:

Nina sa...

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Frykten for alt blir så stor, så hjemsøkende, så grusom at man ikke vet hvilken fot man skal stå på selv om man vet hva man går til, selv om man vet det er det beste alternativet.
Legger igjen en klem, jeg <3

KarianneM sa...

Du e den største krigeren æ vet om Annika.

Bensanne sa...

Stå på Annika. Det kjennes kanskje slik, men det er ingen nederlag å ha tilbakefall. Det er faktisk ikke noe sjeldent heller, dessverre. Jeg var ferdig på Capio, avsluttet og alt. Likevel gikk jeg på en smell og nå er jeg her igjen, tilbake i Åsebråten. Heldigvis skal jeg tilbake til folkehøyskolen på fredag- og det blir sykt skummelt, men livet venter ikke på¨en. Jeg vil leve nå.
Capio er stedet å få hjelp, det vet du, de bryr seg, de kan dette. Du skal leve livet, du også. Du er en KRIGER, så absolutt, det er ikke tvil. Du har dine redskaper, men muligens du har mistet dem litt på veien. De forsvinner ikke, er der enda for å ta dem opp igjen og holde fast i. Jeg vet du skal klare deg. Mørkets fyrste og alle andre monstre vil forsvinne en dag.

Heier på deg.
Stor klem fra Anne

Anonym sa...

Kjære Annika
Beundrer deg, du er bare utrulig.
Ærlig. og du har stor selvlinnsikt.
Du sier du er tilbake til bebynnelsen.
Tror der er veldig nødvendig før man kan bli helt frisk og være der alt startet.
Selv om du har jobbet godt med maten og alle følesene, har det ligget der det vanskleige, hvorfor du ble syk.
Nå som du ikke bruker mye tid/energi på å holde anoreksien ved like lenger kommer det opp i full styrke.
Det er smertefult, vanskelig og krever stor tålmodighet og styrke for å bli frisk.
Smertefult fordi du nå må finne ut hvem du er, og hva du nå skal fylle livet ditt med, "anoreksien" som har vært så stor del av livet ditt så lenge har du mistet, og det kan du oppleve som et stort tap og noen går faktisk inn i en tung og vanskelig sorgprosess.
Å miste mestringstrategiene sine er ikke å spøke med, hva skal du gjøre nå??? Du må finne nye måte å møte det vonde på.
Det kreves tålmodighet for å holde ut, og stor styrke for å ikke gå tilbake til gamle måter å mestre det vonde på.

Noen trenger å dytte deg sier du, slik jeg har forstått det går du til behandling.
Hvor er behandleren din????? Om hun/han ikke ser hvor du er, må du kreve at hun hjelper deg vidre.
Du er veldig nært målet, selv om det siste stykket kan være veldig bratt og utfordrende.

tenker på deg.
Sanne

Anonym sa...

Du er ikke tåpelig, latterlig eller feig. Du trenger bare litt mere tid, slik at hodet kan følge med.


Klem

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive