Blandet affektiv episode fortsetter; en kaotisk tilværelse der ting ikke henger sammen. Dager der opp blir ned og omvendt, etterfulgt av følelser som ikke henger på greip- hverken på den ene eller den andre måten.
For fem minutter siden kysset jeg hunden på snuten og stupte kråke i sofaen. Lillesøster lo. Av men. Fordi jeg gjør latterlige ting og oppfører meg fullstendig barnslig på en god måte nå og da. Kan ikke kontrollere det. "du er så teit! På en god måte," sier de. Ja, jeg er teit. Så klart er jeg det. Tjueåringer som hopper rundt på en fot og som lager barnestemmer er teite. Ikke nødvendigvis negativt.

Men jeg er også alene. Alene om å føle som jeg gjør, alene med å være meg og alene om å kjempe en kamp mot mitt eget sjelsliv. Alene med tårene i mørket og alle tankene jeg skulle fortalt om, men som jeg ikke tør å nevne. Jeg er også alene med denne angsten- denne fryktelige redselen som ikke ligner på den frykten jeg følte som barn. Nå er det noe annet.
Og den stopper meg. Fullstendig.