torsdag
Oppdatering.
1/20/2011 04:45:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg har ikke skrevet på flere dager og kanskje er det like greit. Jeg har ingenting å skrive om; ordene stopper før fingrene når tastaturet, sidene i dagboka forblir halvtomme, knotete ord, knotete setninger - ingenting som gir mening, beskriver, forklarer eller forteller. Ingenting. Jeg føler ikke noe heller. Og det er ikke en av disse "jeg føler ingenting med det er fint" som dukker opp innimellom. Det er noe annet, noe jeg ikke kan sette fingeren på. Noe jeg ikke kan forklare. Det er uansett umulig å fortelle når man ikke har ord.
Høstsemesteret er avsluttet. I Nord - Norge (kan hende det er sånn lengre sør også, aner ikke) har skolen en ordning der høstsemesteret avsluttes i januar, i stedet for i desember. Grunn: vårsemesteret har flere måneder enn høsten, så karakterene blir satt i midten av januar for å gjøre de to halvårene av skoleåret omtrent like lange. Så. Karakterene er satt. Jeg har fått mine. Resultatet er aldeles strålende. Men det irriterer meg også. Gode resultater er selvsagt fint, likevel har det aldri gjort meg glad. Det er ikke årsaken til frustrasjonen min. Det som derimot irriterer meg er at de har satt så høye karakterer det første semesteret og at jeg sannsynligvis må jobbe meg ihjel for å kunne forsvare dem. Som sagt: å ikke få toppkarakterer er ikke krise. Likevel føles det ikke riktig hvis jeg ikke klarer å prestere. Og likevel, likevel gjør jeg ikke alt jeg kan. Planen dette året var jo uansett å ikke bruke alt for mye tid på skolen, ikke bruke timevis på å lese i bøkene og å ha et liv utenom. Være ung. Leve. Det har gått så som så; og likevel sitter jeg her, henger meg opp i karakterer og skole og ansvar og alt som hører med. Alltid med samme tanke: jeg gjør ikke nok. jeg kan bedre. jeg kan lese mer. jeg kan pugge mer. jeg kan gjøre mer lekser. jeg kan gjøre mer oppgaver. jeg kan ha mindre fravær. jeg kan, jeg kan, jeg kan jo...
Men det er ikke det største problemet med gode karakterer. Enkelte av de jeg har nå, fører til prestasjonsangst. En helt vannvittig trang til å kunne pensum helt utenat. Bare for å vise at det jeg har gjort hittil er riktig. Jeg forstår det ikke. For det første har jeg ikke behov for toppkarakterer. Jeg har et år til, jeg skal gå påbygging. Jeg trenger ikke gode karakterer der heller. Årsstudiet i psykologi er åpent, det vil si at karakterene fra videregående ikke spiller noen rolle. Det er bare resultatene jeg får det året (hvis jeg i det hele tatt kommer så langt og hvis jeg ikke ombestemmer meg) som teller. Du vil inn på profesjonsstudiet, sa du? Toppkarakterer. Bare A, du kan ha en B. "den tid, den sorg," prøver jeg å tenke, men sannheten er at jeg får fullstendig noia av det også. Hva om jeg ikke klarer, hva om jeg ikke mestrer, hva om jeg ikke får til? Hva om jeg ikke blir noenting? Hva om alle fremtidsdrømmene faller i knus, og jeg er et håpløst tilfelle som ikke kommer noen vei?
Sånn er det jo egentlig ikke. Men av og til, av og til er katastrofetankene så store og voldsomme og det er lett å gi opp. Av og til tar ting litt overhånd, av og til ser man ikke klart.
Egentlig tror jeg at jeg er sliten. Det kan være derfor.
Tidligere skoleår har de alltid satt karakterene litt lavere enn det de egentlig er slik at man skal ha noe å jobbe mot. Jeg skulle ønske jeg kunne slappe av, være litt mer sånn som lillebror - gi litt blaffen, ta ting som de kommer. Eller som lillesøster. Vi er ikke like. Begge to har et tilsynelatende mer avslappet forhold til mange ting. Jeg er konstant stresset. Nesten. Og likevel sitter jeg alltid igjen med følelsen av at jeg ikke gjør nok.
Sånn er det. Jeg drukner under tyngden av oppbygginga av det politiske systemet i landet vårt, får vondt i hjertet av novelleanalysen som skal leveres inn i morgen. Den er ferdig. Ikke et mesterverk av en analyse, men det er greit. For nå får det være helt okei.
De ringte meg fra blodbanken i dag. Jeg har time i morgen.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
9 kommentarer:
Jeg har gått årsstudiet psykologi i Tromsø for 2 år siden, og tok opp fagene i fjor for å greie å få A på alle sammen. Men studieåret 2010/2011 var det plutselig nesten 300 stk som hadde meldt seg på årsstudiet. Dette er nesten en tredobling av hva som er vanlig, og det førte til at bokhandelen på Universitetet gikk tom for pensumbøker til alle. Vi på profesjonsstudiet ble oppfordret til å selge våre gamle bøker til dem for å de skulle kunne gå opp til eksamen.
Så stor studentmasse førte også til problemer med seminargrupper; for få grupper og for mange studenter. På instituttet snakker de nå om å høyne kravene for å komme inn på årsstudiet, nettopp fordi pågangen er så stor. Dette gjelder også bachelorstudiet i psykologi. Derfor kan det være lurt å tenke at man vil ha mest mulige 6`ere på vitnemålet fra videregående, for å være sikret en plass. Selv om dette problemet først og fremst er i Tromsø, kan det jo fort skje i andre byer også.
Hvor hadde du tenkt å studere? Tror du ikke det kan bli veldig tungt med tanke på din bakgrunn som psykiatrisk pasien?
Jeg må bare legge inn kommentar til anonym: Annika presterer mye bedre enn mange andre,og hun jobber hardt. Et psykologistudie er hardt nok for alle,uansett.
For det første Annika,ikke legg lista di så høyt! Føler du deg presset til å innfri forventningene dine,så er det lettere å gå på en smell enn når du jobber som du har gjort,du er jo skoleflink!
<3 <3 <3
Anonym: Ja, det er stor pågang på studiet. Vi får se hvordan det går :)
foreløpig har jeg ikke tenkt så veldig mye på hvor jeg ønsker å studere, har enda et og et halvt år igjen på vgs.
Og... ang.min historie som psykiatrisk pasient: jeg tror ikke det kommer til å gjøre studiet vanskeligere. Historie er historie. Det jeg har vært gjennom har styrket meg, og er forhåpentligvis noe jeg kan bruke videre for å hjelpe andre.
Laila: tusen takk <3
Helt enig i at å ha vært psykiatrisk pasient ikke er synonymt med at studiet blir mer tungt/krevende.
Vi balangserer vel alle på en line og kan få behov for hjelp til å sortere tankeverden. trodde du anonym som skal bli psykolog hadde større innsikt??? har du vurdert andre yrker som kanskje passer bedre????
verden er altså ikke kommet lenger????
Vel man kan jo bli lege om man har skadet foten.
Lykke til Annika uansett hva du velger
Kjenner meg veldig igjen i det du beskriver i slutten av innlegget. Jeg har også to søsken og hele livet har jeg vært misunnelig på de fordi de er mye flinkere til å ta ting som de kommer og ikke overanalysere og bekymre seg for et og alt. Selvfølgelig er det bra å være pliktoppfyllende og ha ting under "kontroll", men det finnes en ballanse. Den ballansen håper jeg at jeg klarer å finne etterhvert og det håper jeg du også gjør Annika. Det vi gjør er jo som oftest mer enn bra nok:)
Til anonym: Hvis du går første året profesjon på UiT nå i år, så går jeg i klassen din, og jeg har også vært psykiatrisk pasient. Norge er et lite land. I neste undervisning i faktoranalyse med Joar kan vi sitte å skule rundt i klassen og lure på hvem hverandre er (om du ikke allerede vet det, og mener jeg ikke burde være der?) Jeg vet at Annika kommer inn om hun det er det hun bestemmer seg for, og at hun vil bli en strålende psykolog. Er mer skeptisk til visse andre... Vi burde nok ta en prat :)
@Første anonym:
Definer "tungt", da vel. Hva mener du med "tungt"? Mange tunge tanker i hodet? Mye tungt stoff å lese? Mange tunge våkenetter før eksamen? Tunge tak som student, liksom?
Eller mener du at det å ha hatt anoreksi svekker hjernen så pass at profesjonsstudiet er utenfor rekkevidde? Eller kanskje at Annika ikke er vellykket nok i topplokket til å fortjene en plass blant dere som skal sette diagnoser?
Kult om du kunne utdype litt, jeg synes det er for generelt å foreslå (for ikke å ikke si påstå, selv om det er subtilt gjort) at det å bli/studere til å bli psykolog er "veldig tungt" for en med en historie innenfor psykisk helsevern.
Linda
Enig Linda!
Annika du er bare helt herlig.
Du kommer en gang i fremtiden til å bli en fantastisk terapaut.
Klem fra anne