I øyeblikket, tidlig en fredags morgen, like før jeg skal kle på meg jakke og sko, gå til bussen og begynne på skolen, minnes jeg ordene behandler sa til meg for noen uker siden.
"Hadde du trodd du noen gang kom til å bli så frisk at du kunne gi blod?"


Sannheten er nei. Den tanken hadde aldri falt meg inn. Ikke i vår, ikke i sommer, ikke i august da jeg var sikker på at jeg aldri kommer til å bli frisk fra noe. Det er jeg ikke heller. Ikke frisk, ikke 100%, men frisk nok til å hjelpe noen. Jeg er fortsatt i tvil om jeg noen gang kommer i mål. Men det skal gå. Til slutt.

I dag skal jeg gi blod. Endelig. Jeg gruer meg litt.