Anoreksi er den vanligste dødsårsaken for unge kvinner, etter ulykker og kreft. Det er også den psykiatriske lidelsen som har høyst dødelighet. 


Statistikker og konkrete tall på hvor mange som har måtte avslutte livet for tidlig på grunn av en helt forferdelig sykdom er vanskelig å finne, men undersøkelser viser at ca. 120 000 mennesker i landet vårt har en eller annen form for spiseforstyrrelse (antageligvis er det store mørketall også). Blant dem kan det tenkes at rundt 50 000 personer lider av alvorlig anoreksi. Når så pass mange til en hver tid i dagens samfunn lider under sin egen Elefantstemmes tyranni, kan man jo uten videre problemer tenke seg at relativt mange dør. Hvert eneste år.

Anoreksi er ikke den eneste spiseforstyrrelsen som kan føre til dødsfall. Alle spiseforstyrrelser kan det. Å ha en spiseforstyrrelse er, for å si det på en pen måte: grusomt.  Den raserer kroppen innenfra og ut, ødelegger hodet og ruinerer hjernecellene. Den setter begrensninger for dagliglivet, ødelegger vennskap, knuser relasjoner og forhold og setter ofte, ikke alltid, men ofte en brems for både utdanning og arbeidsliv. Mishandlingen av kroppen og å sette begrensninger/overdrive/tvinge/forsøke å kue kroppens biologiske behov gjør noe med den. Organene krymper- hjertet blant annet, blodsirkulasjonen blir dårligere, det oppstår forstyrrelser i saltbalansen, nyrene fungerer dårligere, tarmfunksjonen blir nedsatt (har du anoreksi, har den ofte svært lite å jobbe med), cellene skrumper inn som tørre rosiner, håret faller av, neglene knekker, huden blir tørr og ekkel og flasser av gjør den også. Beina blir skjøre. Beinskjørhet kan oppstå. Når kroppen kommer i en slik skrekkelig fase, kommer inn i en konstant nedbrytningsprosess blir den også mer mottakelig for infeksjoner. Infeksjoner som kroppen ikke klarer å kjempe i mot fordi den er for svak til det. Den bruker alle kreftene den har, setter inn sparetiltak og prioriterer de organene som er viktigst; der i blant hjertet.

En spiseforstyrrelse gjør mange ting med kroppen som jeg ikke kan forklare. Jeg er ikke lege, jeg har ingen utdanning innenfor helsevesenet som gjør slik at jeg kan forklare til punkt og prikke hva som skjer med kroppen- men jeg har lært en del og erfart noe. Jeg har kjent spiseforstyrrelsen på kroppen som så mange andre mennesker; kjent hvordan den ødelegger deg bit for bit og lar deg sitte igjen med ingenting. Ikke deg selv engang.

Når kroppen ikke orker mer, kan man dø. Det er logisk. Kroppen din, den er deg, og den har ikke ubegrenset med ressurser. Legen på Capio forklarte det så fint en gang: "Tenk deg at kroppen har et grunnvann. Jo flere ganger du tapper av dette grunnvannet, jo mindre blir det. Sånn er det med kroppen også. Jo flere tilbakefall du får, jo mindre grunnvann er det å ta av. Desto mindre tåler kroppen sulteperiodene."


Kropper er ulike. Din kropp er ikke lik min. Min kropp er ikke lik din. Noen kropper tåler mye; de kan leve med en alvorlig spiseforstyrrelse i årevis uten at det skjer fryktelig mye. Dårlige blodprøver, okei. Men hjertet; det fungerer fint. Mens andre derimot, de tåler ikke like mye. De kroppene kan kollapse tidlig i sykdomsforløpet, selv om underernæringen eller mishandlingen har pågått i relativt kort tid. De fleste tenker "det skjer ikke meg. Jeg tåler alt. Jeg kan leve slik i noen år til, det går helt bra." Og kanskje, kanskje kan du det. Det går ikke bra, det går ikke fint når man er fanget i en spiseforstyrrelse, men det går an å lide seg gjennom år. Problemet er bare det at vi aldri kan vite nøyaktig hvor mye akkurat vår kropp tåler. Jeg vet ikke hvor langt jeg kan drive det før min kropp ikke orker mer. Man kan ikke vite. Og det kan være deg- din kropp som blir sliten av å kjempe. Det kan være den som gir opp før du selv er klar for det.

Spiseforstyrrelser skaper tilleggsproblemer. Depresjoner, blant annet. Depresjoner kan også drepe. En depresjon i seg selv er ikke "så" farlig, men tankene og tungsinnet det fører med seg kan lede til handlinger som kan koste deg livet ditt. Selv om som har en spiseforstyrrelse uten kategori, såkalt EDNOS (uspesifisert spiseforstyrrelse), betyr det ikke at den ikke er alvorlig.

Konklusjon: du kan dø. Jeg lyver ikke.

Tenker du på det noen ganger?
Jeg gjorde ikke det, ikke først. I nesten tre år tenkte jeg ikke på det i det hele tatt. Jo. En gang i blant. Et par ganger sa behandleren jeg hadde på BUP noe slikt som: "Annika, du vet at anoreksi er dødelig?" "HERREGUD. JA, SELVSAGT GJØR JEG DET," sa jeg uten at ordene sank inn. Jeg brydde meg ikke. Jeg trodde ikke det kom til å hende meg. Jeg trodde ikke at jeg kunne komme i en sånn posisjon at livet mitt kunne være i fare. Aldri i verden. Ikke jeg, ikke jeg som var supermenneske og kunne leve på luft, jeg som var utenomjordisk og som ikke hadde behov. Jeg kunne da aldri i verden DØ av anoreksi. Skulle jeg dø, ja, da var det for en annen grunn.
Men en dag, en dag da jeg var i Bodø i desember 2008, samtale på spiseenheten der, kartlegge "problemet" Annika, fikk jeg sannheten. Jeg tror jeg har fortalt det før, men jeg skriver det igjen: "Du kan dø hvis du ikke kommer i behandling." Akkurat da passet det fryktelig dårlig å dø: Jeg ville jo endelig leve!


Resten av historien kan dere. Capio, tjue uker, jeg lever. Men det kunne gått galt.

Liv og død er en syltynn line.
I løpet av årenes løp har jeg blitt kjent med mange fantastiske jenter som har en eller annen form for spiseforstyrrelse. Nydelige jenter som har blitt gode venner av meg; jenter jeg har ledd sammen med, delt måltider med, etterlignet behandlere og lagd parodier av dem med, jenter jeg har spist skumle mellommåltid sammen med, jenter jeg har klemt og grått sammen med og som jeg har delt både dårlige og gode dager med. Jenter som har støttet meg; jenter jeg har støttet. Jenter jeg har vandret veien sammen med.
Jeg er utenfor dødsfare. Men, det jeg frykter mest er at noen av dem skal forlate jorden. Det kan skje og det gjør meg redd.

Jeg skulle ikke skrive om meg selv. Men så gjorde jeg det likevel.
Som Frida skrev: det kunne vært oss. Det kunne vært meg. De sa det. Det kunne vært deg også. 


Husk: livet er ikke det verste du har. 


Ps. jeg er usikker på om tallene er riktig, men det er likevel sinnsykt mange.