mandag
Mandags morgen.
1/17/2011 08:53:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
det er vondt når noe som i utgangspunktet virket så riktig, etter fullført og endt oppdrag kan føles så feil. Jeg kan ikke endre det. Det er ikke krise, ikke verdens undergang- men likevel, likevel...
Det er en ny mandag; ei ny uke, blanke uskrevne dager og jeg har mye å gjøre. Det er 40 sider i samfunnsfag som skal leses, ei novelleanalyse som skal skrives, samtaler som skal fullføres, situasjoner som må konfronteres, timer på treningssenteret som skal være unnagjort (fordi jeg vil), besøk av norsk folkehjelp, to filmer på filmfestivalen her i byen som begynner i dag- kamper som skal kjempes, følelser som må kjennes på. Og fem nye skoledager, fem dager der jeg må sitte på skolebenken.
Jeg er ikke klar. Jeg var ikke klar i går kveld, jeg er ikke klar i dag. Det må nesten gå allikevel.
Det er en ny mandag; ei ny uke, blanke uskrevne dager og jeg har mye å gjøre. Det er 40 sider i samfunnsfag som skal leses, ei novelleanalyse som skal skrives, samtaler som skal fullføres, situasjoner som må konfronteres, timer på treningssenteret som skal være unnagjort (fordi jeg vil), besøk av norsk folkehjelp, to filmer på filmfestivalen her i byen som begynner i dag- kamper som skal kjempes, følelser som må kjennes på. Og fem nye skoledager, fem dager der jeg må sitte på skolebenken.
Jeg er ikke klar. Jeg var ikke klar i går kveld, jeg er ikke klar i dag. Det må nesten gå allikevel.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Jeg føler det akkurat likedan i dag - akkurat nå.
Det er ikke så lett, men kanskje burde man ikke se på det som fem dager men; fire timer til lunsjpause, så fire timer til før man drar hjem. Ta en time av gangen, og hver dag for seg selv, så virker det ikke så stort.
Og går det ikke, så er det heldigvis en dag i morgen!
Enig med Caroline.
Ikke gape så stort.
Ikke fem dager men en dag omgangen. ikke alle treningsøktene men bare neste.
Kjære deg, det som stresser oss, det som gjør at det snurper seg i brystet er TANKEN på ALT vi skal/MÅ gjøre, og ALT vi IKKE GJORDE i går.
Vi lever her i dette øyeblikket., ikke i går eller i morgen.
Hvorfor lever vi mennesker i fortiden eller fremtiden?
Du kommer til å få en fin uke, lev her og nå og ikke tillat maktesløsheten å ta overhånd.
Du er ei sterk jente.
Minda