tomheten er knusende og jeg har brukt hele dagen til å tenke. Tenke, kverne over alt som ikke er okei og hvordan jeg kan endre på det. Hvordan jeg skal jobbe meg fremover herfra. Fra dette punktet, dette stedet der alt står på hvil, der jeg står på pause og sliter meg i stykker av rett og galt og alt jeg vet men som jeg ikke klarer å utføre i praksis. I hodet mitt er det bare to alternativer: å gi opp eller fortsette. Svart/hvitt tenking, alt eller ingenting; noe jeg egentlig trodde jeg var ferdig med. I dette tilfellet er det annerledes. Å gi opp er ikke et alternativ; man kan ikke gjøre det når man er hellig overbevist om at det blir bedre. Jeg har sett det. Jeg har tatovert "livet er herlig" på håndleddet. Så, jeg har vært der da. Fantastiske øyeblikk som har vært uutholdelig vakre, øyeblikk som har fått tårene til å trille. Dager som har vært gode, dager der jeg har våknet og ikke tenkt på noenting. Det er dit jeg skal igjen. 

I dag drar jeg hjem til meg selv. Mamma, pappa og lillesøster er i Narvik, en nyttårstur som egentlig er tradisjon og som jeg egentlig burde vært med på, men som jeg lot passere. Ikke denne gangen, det går ikke. I stedet for skal jeg pakke sammen sakene mine og lillebror skal kjøre meg hjem. Hjem til Inger som alt har vært der i noen dager, hjem til det vanlige og snart skole.