2. november. Kan egentlig ikke helt forstå hvordan dagene, ukene og månedene kan gå så fort, når det i blant gjør så vondt at jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal holde ut. Men jeg gjør det. Jeg gjør det likevel, og det hjelper faktisk litt å se at tiden går, selv om jeg i blant er redd for at den løper fra meg. I så mange år har jeg stått på sidelinjen av mitt eget liv og vært vitne til nettopp det, uten å være rede til å ta tak i alt det vanskelige. Heldigvis er ting annerledes nå og jeg spiller i det minste, til en viss grad, hovedrollen i mitt eget liv.

Jeg hadde ei sånn passe okei helg. Mamma og pappa hadde en del mennesker på besøk, så jeg ofret en egentlig planlagt ut-på-byen-tur og ei eventuell Halloween feiring, og hjalp litt til med diverse ting og tang. Ikke alltid jeg synes det er så morsomt med store folkemengder, spesielt ikke når det er mennesker jeg har kjent tidligere og som jeg ikke lengre har noe særlig kontakt med - er alltid så vanskelig å vite hva man skal si, særlig når jeg vet at de vet, men det ble ganske bra allikevel.

Gjentatte spørsmål fikk gjentatte svar, og jeg løy så jeg trodde det selv:
"Så, hvordan går det med deg da, Annika?"
"Bra, det går fint. Kjempeflott!"

Kanskje gjorde det det nettopp det også, der og da. Gikk bra. I alle fall sånn passe. I det minste sånn midt på treet, overkommelig. I prinsippet er det slik jeg ønsker å ha det store deler av tiden, men for øyeblikket er det ikke helt slik det er, og da får jeg sette litt ekstra pris på de øyeblikkene som faktisk ikke er så verste. Uansett; det ble en okei kveld, en ganske bra en, passe fin og sånn høvelig okei.

Søndag var derimot annerledes. Etter timer framfor datamaskinen, gjentatte tastetrykk på F5 for å oppdatere Facebook, mattull og tjohei, sparket jeg meg selv i baken, kom meg på trening og fikk omgjort litt negativ energi til noe positivt. Og det var vel omtrent da jeg var ferdig etter ei akkurat passe økt med styrketrening, at bølgen med motivasjon kom. Motivasjon, styrke, forsterket håp om endring. I riktig retning, ikke gal. Alternativ 2, ikke alternativ 1. For alternativ 1 er strengt tatt ikke et alternativ i det hele tatt.
Slike øyeblikk er fine, de må vernes om og tas vare på. Jeg prøver å gjøre det. Vet ikke helt hvordan jeg skal gå fram, men det å ha motivasjonen der, det er en begynnelse.

Jeg hadde seinvakt på sykehjemmet i dag, men det ble ingenting av det. Formen var elendig.


Men det går greit. Det gjør det. I morgen blir en bedre dag.