Valg. Muligheter. Prøve. Skrive lister. Lage planer. Jobbe. Prøve. Fortsette. Keep on going. Bare det, ikke noe annet. Viktigst av alt: pust. Og prøv, prøv. 
I går, omtrent som alle andre dager, tok jeg et valg. Eller; jeg bestemte meg - bestemte meg for at denne dagen skal bli en bra dag. En god dag. Helst resten av uka også, for den saks skyld. Helst det. Jeg vet at jeg ikke kan bestemme meg på forhånd hva jeg skal føle og hvordan jeg skal tenke i de neste 6 dagene, men jeg kan likevel velge å gjøre det beste ut av det. Velge å dyrke det positive framfor det negative. Velge å fortsette, framfor å gi opp. Det er ikke slik at selv om en dag er dominert av tunge tanker, er alt annet tapt og resten av livet er dømt til å være sort. Slik er det heldigvis ikke. Men det er ikke bare, bare. Ingenting er bare, bare.

I blant har jeg en tendens til å grave meg ned i fortiden. Det er så enkelt; spesielt på dager der det meste bare er kaos fra den ene enden til den andre - lett å se på alt som har vært fryktelig vanskelig og tenke at "det har vært slik for bestandig, og da vil det nok fortsette å være det også." Innerst inne vet jeg at det bare er tull. Ja, det har vært år med rot i topplokket, ja - det har vært mange tunge og problematiske dager, men det har også vært mange gode. Spesielt i fjor, da jeg våknet opp og så verden med nye øyne. I fjor da jeg endelig fikk muligheten til å bli kjent med deler av den jenta jeg faktisk er, møte alle de bitene som jeg ikke hadde sett før. Selv om jeg aldri har vært helt frisk, fikk jeg likevel treffe en del av meg som jeg aldri trodde jeg kom til å hilse på. Den friske delen av meg. Den siden som bare var Annika og ingenting annet. Meg. Tvers igjennom. Jeg hadde dager der jeg sto opp og gråt noen tårer, kun fordi alt var så ubegripelig fantastisk. Og jeg forsto, jeg forsto at det slettes ikke var så skummelt å gi litt slipp, la ting gå av seg selv og la livet begynne. Det var ikke så skummelt å ha fine dager og gode øyeblikk som jeg tidligere trodde.
Det hjelper veldig å tenke på det. Det mater håpet om at det kan bli slik igjen, for det vet jeg at det kan. Forer hungeren etter friskhet, lengselen etter bedre dager, dager der jeg bare er meg og slipper unna Mørkets Fyrste som er den mest dominerende for tiden, og Elefantstemmen. Ikke minst ham. Det tar tid, og jeg må jobbe hardt med tankemønsteret mitt og mye annet, men det kommer til å gå. Til slutt går det.

De siste to nettene har jeg overnattet hos mamma og pappa, og jeg har sovet bedre enn på lenge. To hele netter i strekk uten å våkne en eneste gang.

Ja, og så er første dag i praksisperioden over. Den varte i ca. tretti minutter. Hun som skal være veilederen min var ikke på jobb, men hun har tidligvakt i morgen og jeg skal møte opp halv åtte. Avdelingen jeg skal være på, er ei skjermet avdeling for demente pasienter. Gleder meg til å komme i gang!

Nå gjelder det bare å finne ut hva jeg skal bruke resten av dagen til. Må fylle den med noe okei. Skal innom Vinkelveien - hjemme - for å hente treningstøy og noe, for jeg regner med at jeg blir hos mamma og pappa i noen dager. Akkurat nå virker det riktig. Dessuten burde jeg også ringt fastlegen for å bestille meg time, men siden jeg ikke vet hvordan turnusen min blir enda, må jeg vente med det. Og så... skal jeg psyke meg opp, for så å ta en telefon til behandleren jeg hadde på Capio. Skal nemlig dit på et møte 15.november, noe som ikke er lenge til. Må bestille flybilletter og slikt.