Jeg har funnet frem en gigantisk sort, gammel fargestift fra skuffa med tegnesaker i. En av disse gamle som mamma eller pappa kjøpte for mange år siden, den gangen jeg og søsknene mine var små og gikk på barneskolen eller i barnehagen. Jeg klemmer den mot fingrene mine, kroter på min egen hud, mitt eget skall; skriver bokstaver, tegner krusseduller, pynter litt på fasaden, nei - ikke pynter, ødelegger, ikke på ordentlig, bare litt. RYK OG REIS. Jeg har skrevet det i panna mi med store, stygge bokstaver. Ja, så skjønner i alle fall folk hva jeg tenker. Enklere sånn.
Jeg er sint. Følelsene mine er som negativt laddede ioner; pulserende, elektriske. Og svært negative. Negativt ladet ioner. Anion - negativt ladd ion, oppstår når et ion har overskudd på elektroder. Ioner med motsatte ladninger tiltrekker hverandre og kan danne ionebindinger. Det er sånn det er. Det er sånn jeg er akkurat nå: en skrott fullpakket med ioner der den negative biten er så voldsom og overtallig, at det akkurat her og akkurat nå ikke finnes noe særlig med utsikter for noen ionebindinger. De negative ionene mine har et ekstremt overskudd på elektroder. På følelser.

Det er lenge siden jeg har hatt naturfag. Jeg trenger repetisjon.