Hodepine. Skallebank. Dårlig humør. Nei, ikke dårlig humør, bare bittelitt giddalaus, kanskje. Litt tom på et vis som ikke kan forklares. Dagen er ikke feil. Bare ikke helt riktig. Bare annerledes.
"Du trenger egentlig ikke dra på skolen i dag," hvisker stemmen. Stemmen, den velkjente som kommer i spesielle situasjoner - sånn som når man går på skole. Eller jobber. Den skumle stemmen som er lett å lytte til, spesielt når man egentlig ikke er i tipp - topp form fra før. Stemmen med ordene som i øyeblikket virker fornuftige. "Nei, du trenger ikke det."
Morgenstell, sen skolestart, god tid. Jeg henger fremfor speilet med maskarabørsten i den høyre hånden og prøver tappert å ta på meg ansiktet som i dag ikke blir noe særlig. Ikke i dag. I dag kan jeg ikke pynte på fasaden. Hodet gjør for vondt. "Slutt å tulle," sier jeg. "Jeg trenger å gå på skolen. Jeg må gjøre det. Det er mange grunner og argumenter for det, og dessuten har jeg ingenting annet å gjøre."
"Vaske klær?" foreslår stemmen. "Det må du gjøre."
Jeg rister på hodet. "Nei. Jeg skal gå på skolen."

Slike samtaler, slike små diskusjoner er en del av hverdagen min. Jeg har ikke telling på hvor mye tid jeg bruker på å diskutere med den ene stemmen etter den andre, krangler med demonene, udyrene, Elefantstemmen. Det er ikke slik at jeg hører stemmer. Eller ser ting. Men de er der allikevel. Like virkelige for meg som de er uvirkelige for andre. Ikke noen psykose, ikke et forvrengt virkelighetsbilde - bare personifisering av ufriske sider av meg som gjør det litt enklere å holde styr på alt. Holde ting sånn passe på avstand, nok til at jeg klarer å se ting fra riktig vinkel. En passe avstand som gjør slik at jeg klarer å skille meg fra sykdom, og greier å ha en viss "kontroll" på ting. Ikke at jeg er så glad i ordet kontroll, det gir meg dårlige assosiasjoner, men likevel. Det hjelper.

Så... jeg gjør meg ferdig med morgenstellet. Ikke fornøyd, men ferdig og siden hele den venstre delen av hodet dundrer i takt med hjertet mitt og det venstre øyet ikke føles så bra det heller, får det bli slik. Det er ikke så nøye. Ikke i dag. Jeg spiser frokosten min mens jeg hører på lydbok for å overdøve stemmen som hele tiden prøver å overbevise meg om at jeg godt kan være hjemme i dag.
"Du har jo uansett planer om å dra til lunsj! Du skal til legen kl.14! Du orker ikke å være på skolen i studieøkta, fordi du skal gjøre ting hjemme! Ser du ikke hvor lite tid du skal tilbringe på skolen? TRENGER IKKE." Å jo, jeg trenger. Fravær - jeg hater fraværet som jeg vet vil komme på grunn av legetimer og psykologtimer og alt det vanlige. Det vanlige fraværet, det uunngåelige fraværet. Jeg trenger ikke mer enn det.

Jeg pusser tenner. Jeg kler på meg. Løper ut døren, bestemmer meg for å ta bussen fra byen og går nedover bakkene. Stemmen, den forbaskede stemmen forfølger hvert bidige skritt jeg tar, repeterer ordene, forer meg med unødvendig tull.
Jeg tar bussen. Jeg tar bussen med musikk i ørene, noe som naturligvis forverrer den skrekkelige skallebanken, forverrer stemmen, forverrer alt som ikke er spesielt bra og vel, det er omentrent her jeg setter punktum på historien. På skoleutflukten. Går av bussen ved sykehuset, to busstopp senere enn jeg vanligvis ville gjort, løper over veien og setter meg på rute 37 som tar meg med tilbake til sentrum. Kvalmen, fortvilelsen og vissheten om at jeg mest sannsynligvis ikke hadde holdt ut de 75 minuttene jeg hadde planer om å tilbringe på skolen, lager trøbbel i topplokket. Greier ikke, klarer ikke, får ikke til.

Jeg drar hjem. Snubler inn døra hjemme, møter på Inger som er klar for ei forelesning på universitetet, sier godnatt og drar dyna over hodet. Prøver å sove bort smertene i hodet, prøver å sove bort kaoset, rotet, alt sammen - fungerer nesten, men ikke helt. Alle de unødvendige tankene som stjeler så mye energi, alle burde-skal-må gjør meg sliten, og jeg holder meg fast i sengekanten, så hardt at knoklene blir hvite, for å forhindre at jeg faller av lasset. "Det går bra," sier jeg. Prøver å roe meg selv ned noen hakk. Senke pulsen, sortere rot, søppel og det som er fint. Skille, dele, rette opp. "Det går bra. Dette er ikke verdens undergang."

En time senere, stemmen er borte og jeg spiser lunsj uten problemer.
Det blir en bedre dag i morgen. En ny dag med blanke ark. Jeg vet den kommer til å bli bedre. Heldigvis.