Mandag. Etter gårsdagens lille krasj med det meste - først og fremst meg selv, tankene mine og følelsene, var det ikke så verst å stå opp i morges med viten om at det er, ja, nettopp mandag og at ei hel, ubrukt uke venter på meg. Blanke timer, blanke dager, uppplevde øyeblikk og hendelser jeg ennå ikke har fått oppleve eller delta i. Blanke ark. Tomme, glatte, fine ark som jeg, hvis jeg bruker dagene for alt de er verdt, kan fargelegge akkurat slik jeg vil. På den måten som passer meg best.
Ny uke, nye muligheter. Det var akkurat det jeg skrev i dagboka mi i går kveld før jeg slo av nattbordslampa: "jeg tror at jeg skal gå for den veldig velkjente og mye brukte 'ny uke, nye muligheter'". Åh, for en klisje! Men likevel en sann, en. Nåja. Hvert minutt, hver time, hver dag er en ny mulighet til å gjøre ting annerledes, til å fortsette der man slapp, begynne på noe eller prøve ut ting på en annen måte. Men selv om, selv om jeg virkelig tror på det og er innstilt på at det ikke gjør noe om ting ser svart ut et lite øyeblikk - alt er ikke tapt allikevel, er det noe litt eget med den der "ny uke, nye muligheter."

I går kveld slo det meg at jeg har skrekkelig lett for å glemme ting. Jeg glemmer rett og slett av å huske på dem. Og når jeg glemmer det av, er det ikke så lett å minne seg selv på at man ikke må gjøre akkurat det. Da jeg kom tilbake fra min lille snarvisitt på Capio, var hodet mitt fullt av tanker, minner, ord, ideer og jeg hadde både den gamle behandleren min sine ord og ansikt på netthinnen. Krigeren var styrket. Klar for å slå til alle små demoner, den evinnelige Elefantstemmen og alt tullet som hører med på lasset. Men så, så lukket jeg alle dørene et lite øyeblikk, og pang! Der var det glemt. Selv om jeg har utviklet nye mestringsstrategier, andre måter å se diverse på, er det så fort å krype bittelitt inn i skallet når ting blir litt vanskelig. Da gjelder det, i alle fall for min del, å minne meg selv på hvorfor jeg har kommet så langt som jeg har gjort. Hvorfor jeg har kjempet så lenge og hvorfor jeg enda ikke har gitt opp. Jo. Fordi jeg tror at det er mulig, selv når verden er et mørkt gjørmehull og Elefantstemmens skjærende ord er de eneste jeg hører.
Ja, så selv om jeg hadde glemt litt, selv om jeg ikke husket alle de fine tankene jeg hadde om gud og hvermann, forsvant det ikke. Det dukket opp igjen. Bare det å oppdage at det fortsatt finnes der, alt sammen, på innsiden av meg, skapte og skaper en fersk motivasjon. En mandagsmotivasjon. En drivkraft. Motivasjon er ferskvare. Det gjelder å verne om den når den først kommer.

Jeg prøver å holde tunga rett i munnen. I sommer fikk jeg en behandlingsgaranti: innen 15.september skal jeg ha fått en time på poliklinikken her. Det er sånn omentrent femten dager til. Jeg har enda ikke hørt noe og jeg venter. Så veldig. Håper det kommer snart. Håper de ikke har glemt meg. Jeg har vært uten noen form for behandling siden mai, og selv om det har gått relativt greit, kjenner jeg at det blir veldig fint å komme i gang igjen. Det er ikke alltid så greit å være alene med seg selv, men jeg har faktisk klart det. Fire måneder uten behandler og det har faktisk gått. Som snakkedama mi på Capio sa: "det er ei viktig erfaring å ta med seg, Annika." Jeg antar hun har rett i det.