For tidlig. For sent. Spiller ingen rolle; den gale foten var den første kroppsdelen som vridde seg ut av dundyna mi i morges. Den første kroppsdelen som ble satt i bevegelse. Den første, den siste og den eneste som hadde bestemt seg for å fungere. Alt før jeg hadde karret meg opp fra senga og fordelt kroppsvekta mi på både høyre og venstre fot, smalt rullegardinen igjen. Pang. Hadde det ikke vært for at jeg vet bedre og hadde det ikke vært for at jeg kan både kan kjenne og se alt det fine jeg har rundt meg, ville jeg erklært mørketidas ankomst. Et par måneder før tida, i alle fall i følge kalenderen.

Feil søndagsmorgen. Gal søndagsformiddag. Svart søndag. Svart hull med etterfølgende svarte tanker. Svart krussedull. Svart knute på tråden. Det er en sånn dag. En slik dag der jeg sover bort timer, tygger mekanisk fordi jeg må, inviterer meg selv på middag hos mamma og pappa men avslår min egen innbydelse fordi jeg, ut av det blå, er en illsint utagerende drittunge som ikke vet opp eller ned på noen verdens ting. En sånn søndag der jeg faller overende på sofaen med tårer i øynene, ønsker jorda takk og farvel og smeller igjen dører. En søndag av den lite morsome sorten.