For noen dager. For noen fine, kaotiske, slitsomme, krevende, utfordrende og fantastiske dager! Jeg og Inger har holdt på å gjøre leiligheten beboelig hele uka; hun har vært sjåfør og kjørt både meg og allverdens ting hit og dit, vi har båret, løftet, montert, demonert, pakket inn, pakket ut og alt som hører med når man skal forflytte seg fra et sted til et annet. Etter mye om og men; timer med frustrasjon for at det så ut til at all ryddingen og kastingen aldri ville ta slutt, ser jeg endelig et ganske så stort lys i enden av tunellen. Skolen begynner på onsdag, så det kunne ikke passet bedre.

I natt sov jeg på det nye rommet mitt for første gang. Inger flyttet inn på "ordentlig" tidligere i uka, men siden det har vært så mye å gjøre hjemme hos mamma og pappa (de har vært på ferie, passe hunden, rydde ut av "pikerommet" etc.), har jeg ikke hatt muligheten til å gjøre det samme. I stedet for har jeg flakket frem og tilbake mellom Kvaløysletta der familien min bor og Tromsøya, stedet jeg, forhåpentligvis, skal bo i alle fall i et år fremover. Jeg satser på det. Både det at jeg er på plass et sted der jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å trives, og det at jeg virkelig vil begynne på skolen igjen, er to av de største motivasjonsfaktorene mine for øyeblikket. Får jeg ikke til maten eller greier å ta vare på meg selv, blir ingenting av det andre å gå noe særlig bra. Og det vil jeg virkelig det skal gjøre. Jeg ønsker å få det til. Jeg vil klare det! Jeg har lyst, først å fremst for meg selv, å bevise at jeg klarer å ta vare på meg selv, være voksen og litt ansvarlig og på samme tid leve som ungdommer flest. Leve. Være. Takle nedturene som kommer på veien, sette pris på de gode dagene, holde fokus og se fremover i stedet for å hele tiden vende blikket tilbake på det som har vært. Akkurat nå har jeg bare gode følelser og tanker for det hele, ingen baktanker, ikke noen kvelende ambivalens noe som absolutt er et godt tegn.

Her om dagen, da jeg trasket opp bakkene fra sentrum og til leiligheten med et stort speil under armen, i et tappert forsøk på å finne frem til bostedet mitt, oppdaget jeg at jeg ikke kjenner byen så godt som jeg trodde. Bare det å forflytte seg fra et sted til et annet i byen jeg har tilbrakt omentrent hele livet, har gitt meg et nytt perspektiv på ting. For øyeblikket ser jeg tingenes tilstand på en litt annen måte enn tidligere. Det er ikke en hemmelighet at jeg ikke har hatt så veldig lyst til å bli værende her av uttallige grunner, men antageligvis blir det ikke så ille som jeg så for meg for noen måneder siden.

Uansett. Bilder fra lørdag: