I går morges; etter ei natt uten særlig mye søvn og der de små avstikkerne mine til drømmeland var dominert av uutholdelige mareritt, sa jeg ”på gjensyn” til fjellene med nysnø, fire plussgrader og gikk om bord på det første morgenflyet til Oslo. Kaotiske følelser. Kaotiske tanker. Et virvar uten like. Og da flyet hadde lettet, gikk det slag i slag. Gardermoen, Oslo S, buss til Fredrikstad siden toget var innstilt, Fredrikstad, inn i en taxi, opp de velkjente bakkene til Åsebråtveien, inn på parkeringsplassen og så, plutselig, sto jeg der. På trappa utenfor Capio.

Kjente og kjære mennesker, klemmer, hei og hallo, hvordan går det? – jo takk, jeg klarer meg, flere klemmer, Capio – lunsj på møterommet, møte, snakk og tjohei. Det gikk over all forventing. Det var veldig fint å se menneskene der igjen og jeg fikk til og med noen minutter med den gamle behandleren min før jeg måtte kaste meg inn i en taxi for så å ta toget tilbake til Oslo, slik at jeg rakk flyet mitt hjem igjen. Selv om jeg ikke fikk en veldig lang prat med kvinnemennesket, var de femten minuttene nok til å få meg til å tenke på ting som jeg ikke har tenkt på på lenge, og som jeg har pakket langt bak i arkivet.

”Du vet hva du skal gjøre. Hva du må gjøre.” Ja, jeg vet jo egentlig det. Deretter noen råd om planlegging av dager og måltider. Og sånn. Sånne fornuftige ting som faktisk er ganske så smarte. Femten minutter og det var nok til å gi meg et spark i baken. Vekke noe som har ligget litt i dvale, sovnet, blitt satt på pause.
I morgen skal jeg tilbake på skolebenken. Jeg er veldig, veldig spent!