"Hvis jeg ber dere om å IKKE tenke på gule sitroner, tror jeg at det dukker opp mange gule sitroner i hodene deres," sa kurslederen jeg hadde på kurset i Når følelser blir mat, på sommerleiren til IKS, for å illustrere noe hun snakket om. Mat. Følelser. Det å sette seg mål som innebærer ikke, fokusere på det å ikke skulle gjøre det eller det eller slik eller sånn, fører ofte til at man gjør akkurat det man egentlig ikke skulle. Det kommer naturligvis an på HVA dette ikke - målet innebærer, men likevel.

Jeg er flink til å sette slike "jeg skal ikke"- mål, som i det jeg skriver dem ned i dagboka eller i ei annen skrivebok, virker som et lite og ikke minst overkommelig mål. Noterer det eller de ned, skriver IKKE med store bokstaver og streker under ordet, bare for å markere at det er slik det skal være og kommer til å bli. Jeg skal ikke, jeg skal ikke, jeg skal ikke. Det store problemet med alle disse "jeg skal ikke" - målene mine, er det at de ofte er mye større enn det jeg først ser for meg. Mål som krever ekstra energi, tankekraft og beinhard jobbing for å få til, og der og da tenker jeg ikke så mye på at det kommer til å gjøre nettopp det. I stedet for å bare sette et eneste "jeg skal ikke" - mål, skriver jeg like så godt flere slike i samme slengen. Jeg glemmer at desto flere IKKE - mål jeg har, desto vanskeligere blir det å oppnå eller få til det jeg ønsker. Hvis jeg, for eksempel, tenker at jeg, i dag, ikke skal regne og kalkulere og telle ditten og datten (det fryktelige ordet kalorier), ender det opp med at jeg fokuserer så mye på at jeg ikke skal gjøre det og resultatet blir det helt motsatte. Jeg vandrer rundt som en tikkende bombe med kun et ord i hodet på repeat: kaaa - aaaalorier. Og hva gjør jeg da? Joda. Regner. Teller. Kalkulerer. Nå er det ikke sånn at jeg orker å sette et slikt mål fordi det er alt for stort og omfattende, og denne planen med å skrive ned små mål som kan føre til små skritt i riktig retning, er nettopp det å ha muligheten til å greie dem - føle at jeg får ting til. Mestringsfølelse i stedet for forsterkning av den ekle klumpen som alltid kommer når jeg føler at jeg ikke får noe som helst til. 

Hvis jeg derimot gir meg selv lov til å, ja - ta disse kalkulering - telle - greiene som et eksempel igjen, gjør det ting litt lettere. Av en eller annen grunn har jeg ikke det lengre samme behovet for å regne opp og ned og i mente, som det jeg ville hatt hvis jeg hadde som mål å IKKE TELLE/REGNE/WHATSOEVER.

Målene for gårsdagen var av den ikke - typen. På søndag da jeg la meg i senga og tenkte litt igjennom hva jeg skulle prøve å få til ut av mandagen, kom jeg på så mye og skrev ned alt uten å tenke noe særlig igjennom det jeg kom frem til. Det ble så mye jeg skal ikke at jeg, da jeg sto opp i går, hadde alt sammen i bakhodet og resultatet ble til at jeg gjorde alt det jeg hadde tenkt til at jeg ikke skulle gjøre. Jeg klarte riktig nok et av disse fine, flotte målene mine (ja, de er jo gode, det er liksom ikke det det står i), men siden jeg hadde satt meg uhorvelig mange, fikk jeg ikke noen følelse av å mestre eller få til, og det ødela alt. Gårsdagen var ikke en god dag på noen som helst måte, og i dag ser jeg at det kanskje kan ha noe med at alt jeg hadde tenkt og planlagt som ikke ble gjort eller som jeg ikke fikk til, muligens kan ha noe med det å gjøre. Jeg endte naturligvis opp med å KUN fokusere på alt jeg ikke greide, i stedet for å kjenne på hvor godt det føles når man skårer et mål for seg selv slik at spiseforstyrrelsen ligger litt etter. I alle fall på det spesifikke området. Det hjalp heller ikke så mye på at tenkingen og fokuseringen på de tingene som gikk skeis spiste opp all den energien jeg hadde og som jeg hadde planla at jeg skulle bruke på mange andre ting som ikke dreide seg om mat eller vekt. 

Det ble til at jeg ikke fikk gjort noe som helst og var sur, bitter og trist hele dagen. Følelsen av det å springe på murveggen forfulgte meg og det eneste jeg hadde lyst til, var å trekke ned rullegardinen, putte hodet under puta, melde meg ut av samfunnet og isolere meg i stillhet på rommet mitt. Eller tilbringe resten av livet på den svarte skinnsofaen. Ikke så mye å rope hurra for, akkurat.

Men, jeg lærte i alle fall noe ut av den daværende elendigheten. I går skrev jeg ikke ned noen "gule sitroner", for jeg forsto og erfarte at det ikke fører med seg noe bra, bare mass elendige følelser og tanker som helt sikkert kunne ruinert flere dager hvis det hadde fortsatt i samme spor. Nei. I dag, og forhåpentligvis i de nærmeste dagene, skal jeg gjøre et forsøk på å ta en lang u-sving unna disse sure greiene. Kanskje går det. Kanskje ikke. Jeg vet ikke. En ting er i alle fall sikkert: de kortsiktige målene jeg har satt meg for dagen i dag, har jeg i det minste alle forutsetninger for å få til! Ingen "jeg skal ikke"- mål, og følelsen av det å vite at det jeg tenker, planlegger og sånn er mulig å fullføre, gir meg litt ro i både hodet og sjela. Jeg håper det blir en god dag.

Om ikke så alt for lenge reiser jeg til Narvik sammen med familien. Er en stund siden jeg har vært der, så jeg ser frem til det.