Jeg har tilbrakt noen dager i Narvik sammen med mamma, pappa, lillesøster og Frida (et søskenbarn) - besøkt besteforeldrene mine som jeg ikke har sett siden påske, et par andre besøk hos tanter og andre søskenbarn og jeg fikk til og med mast meg til en liten "harry-tur" til Sverige. Det var okei. Fint å tilbringe litt tid sammen med mennesker jeg er glad i og som jeg ikke har sett på mange måneder.
Det store skåret i gleden - det som ødela noe av denne Narvik - besøk - turen som egentlig kunne vært veldig bra, var det mindre fine følelsesmessigekaoset som ble så voldsomt at det var vanskelig å feie det under teppet. Ting var såpass på halv åtte at det å skulle pakke det bort i ei skuff, la det ligge for så å hente det frem igjen når jeg kom tilbake til Tromsø og kunne sortere, rydde og ordne opp i det, var et prosjekt som ikke lot seg gjøre.

De siste dagene har jeg ikke hatt det noe særlig. Når ting blir vanskelig, er det ikke enkelt å skulle forholde seg til andre mennesker enn familien her hjemme og da passer det ekstra dårlig å være på besøk hos noen. Det passer ekstra dårlig å måtte være hyggelig, ha samtaler om alt mulig og "oppføre seg" på et normalt vis, uten å ha muligheten til å trekke seg tilbake når klumpen i magen har vokst seg såpass stor at det faktisk hjelper å trekke ned rullegardinen litt. Ikke så lenge at det blir nedbrytende og destruktivt, men bare for en liten stund slik at jeg har muligheten til å klarne tankene og ta meg sammen. Ta meg sammen. Når ting blir, ja, dritt, liker jeg å være hjemme hos mamma og pappa. Begge foreldrene mine og de to søsknene mine har vært igjennom både det ene og det andre; de har sett alle sidene mine og de kjenner meg. Jeg tror de klarer å skille mellom den jeg er og den syke delen av meg,
Selv om jeg ikke liker å skylde på sykdom og sykdommer, må jeg bite det i meg og innse at jeg fortsatt er syk og at den delen av og til blir dominerende. Det er det vanskelig å fortelle andre mennesker - familie eller ikke, at JEG enda er syk selv om jeg har blitt bedre med årene, og at det hender at den siden av meg vises i form av handlinger, måten jeg ordlegger meg på, tonefall og hvor mye eller hvor lite jeg snakker.

"Jeg vil at du skal vite at jeg, akkurat nå, er nesten som to personer. Jeg fortsatt meg, men jeg er også den andre - hun som gjør ting som egentlig ikke er spesielt okei og som sier ting som ikke er så veldig fint."  Ei jeg kjenner fortalte meg noe lignende en dag hun snakket om hva søstreren hennes, som har slitt med spiseforstyrrelser, hadde sagt da matproblemet hennes ble kjent for familien. Det er sånn det er. Det er sånn det er for meg også. JA, jeg er bedre og spiseforstyrrelsen dominerer ikke livet mitt fullt og helt, men den er fortsatt der og selv om den ikke vises sånn som før, selv om jeg spiser som folk flest, selv om jeg fungerer, er den der. Og det hender, det hender at den setter klørne til og trer frem i lyset. Når det skjer, er det ikke enkelt for noen. Ikke for meg. Ikke for dem rundt meg. Det er så vanskelig å fortelle at jeg ikke mener å være sint for småting, jeg mener ikke å kjefte, smelle med dører, lage et salig spetakkel eller hva det nå enn måtte være, men at det skjer likevel og at jeg ikke alltid greier å holde udyret mitt unna. Jeg liker ikke å frata meg ansvaret for handlingene mine, men av og til er det faktisk slik at jeg ikke kan kontrollere alt som skjer. Dessverre. Jeg prøver. Jeg jobber. Hele tiden. Og folk som jobber åtte timer om dagen eller går på skole like lenge, vet hvor sliten man kan bli etter en vanlig dag. Selv om jeg akkurat nå ikke gjør så veldig mange ting, er det slik for meg også.

Det er krevende. Av og til som en enorm skoleoppgave/arbeidsoppgave som er så omfattende og krevende at det hender at det virker uoverkommelig. Men... når tiden går, viser det seg at man kommer seg igjennom det. Blir ferdig. Setter punktum på historien og begynner på noe nytt med blanke ark. Jeg er ganske sikker på at det kommer til å bli sånn for meg også, men det tar tid. Tid. Det gjelder å være tålmodig.

Men! Nå er jeg i alle fall hjemme hos mamma og pappa igjen, ting har roet seg og jeg har det relativt greit.
I dag har jeg ganske mange ting jeg skal gjøre. Saker som jeg vet jeg greier å gjøre og dessuten har jeg en fin dose energi som jeg har planer om å bruke til noe positivt!
Jeg skal se over hva jeg skal ta med meg når jeg flytter, gå igjennom klesskapet og pakke ned greier i store pappesker som pappa hentet på jobben sin for et par uker siden.

Jeg tror det kan bli en fin dag.