Selv om jeg, for første gang på gudene må vite hvor lenge, ikke kjenner noen som helst lengsel etter å pakke mammas mindre vakre rosa koffert (det er den jeg alltid reiser med), hoppe på et fly eller tog eller hva det nå enn måtte være og dra min vei, savner jeg Egypt. Eller et annet varmt sted for den saks skyld. Det har ikke vært noe særlig til sommer her og snart er det høst, det blir kaldere og... om ikke så alt for lenge kommer vinteren. Selv om det er en relativt trist tanke, føles det likevel godt å kjenne at rastløsheten ikke lengre er så sterk. Ikke slik som den var. 

Flytteprosjektet går sin gang. Jeg rydder og rydder, men det ser ikke ut til at rommet mitt blir tømt for søppel. Denne prosessen kunne gjort selv det mest utholdende mennesket ganske så sliten. Egentlig gjør det ikke så mye. Må bare minne meg selv på at det er lov å ta en pust i bakken og at alle ting ikke trenger å være på plass med en gang. Før eller siden kommer det meste til å være i orden likevel. 

I går var jeg en snartur innom fastlegen min. Hver gang jeg har tatt initiativ og bestilt meg en time selv uten at det har vært avtalt på forhånd, får jeg alltid det samme spørsmålet: "Ja, Annika, hva tenkte du på i dag, da?" Jeg blir like usikker hver eneste gang og fordi jeg vet at det spørsmålet kommer, må jeg alltid ha en grunn til å komme. Det går som regel i resepter eller blodprøver. Av og til skulle jeg ønske jeg fikk ut fingeren, kom med noe litt mer fornuftig, åpnet munnen og sa alt jeg tenker på. Hvis det skulle være av betydning. Kanskje er det alltid nettopp det, og kanskje trenger man ikke alltid å ha noen annen grunn enn et behov for å lufte noen tanker. I alle fall så lenge man ikke har noen psykolog eller et annet menneske å snakke med. Men fastlegen min er i det minste veldig okei. Hun har, hvis jeg har forstått riktig og sitter med rett informasjon, jobbet både som barnelege og på BUP. Dessuten har hun to eller tre bøker om matproblemer - deriblant "Sterk, Svak" av Finn Skårderud. Uvisst hvorfor, gir det meg en slags bekreftelse på at hun i det minste sitter inne med litt informasjon, noe som fører til en slags følelse av trygghet.

Her om dagen fikk jeg en telefon fra behandleren jeg hadde på Capio, og nå har det plutselig seg slik at jeg skal en snartur dit på mandag. Et møte, bare. Ned og opp samme dag. For flere måneder siden sa jeg ja til å være med på noe - vet egentlig ikke så alt for mye om opplegget. Siden jeg aldri hørte noe mer om saken, glemte jeg av hele greia og har ikke ofret det en tanke. Ikke før nå. I dag er det nøyaktig 8 måneder siden jeg sa farvel, gikk ut ytterdøren på Capio med kofferten i hånden og var ganske stolt fordi jeg, for første gang i livet mitt, hadde fullført et behandlingsopplegg. 8 måneder er en stund. Følelsene for det hele er blandet - jeg ser frem til å treffe menneskene der igjen, men så gruer jeg meg litt også. Bare litt. Det kommer til å bli fryktelig rart.