Helg! Gårsdagen var en ganske okei dag, til tross for at kroppen min er helt på halv åtte. For første gang på lenge er jeg fullpakket av vann, får sokkemerker og hva som verre er. Trenger helt sikkert ikke å fortelle at jeg ikke kan fordra det, men jeg gjør det likevel. De fleste matfolk vet hvor irriterende det er og hva det gjør med hodet og tankegangen. Siden jeg er ganske flink til å følge matprogrammet, tygger og svelger sånn som jeg skal, er det ganske uforståelig. Aner ikke hva det kommer av; kanskje væskeregulering etter ferien i Egypt fordi jeg muligens ikke har klart å drikke nok. Akkurat det har aldri vært et stort problem, men i slike land som har ekstremvarme på sommeren, trenger man mye mer vann enn det som behøves når man er hjemme og det er ikke bare bare å vite hvor mye man skal ha i seg. Trodde jeg greide meg fint, men... nei, jeg vet ikke, jeg. Uansett hva det skyldes er det fryktelig irriterende. Ikke så mye annet å gjøre enn å, nok en gang, bite tennene sammen å holde ut. Sånn er det.

Ellers tilbrakte jeg formiddagen sammen med Merete. En treningstur på Exolo, striping av håret som ble mindre fint etter 14 dager med klor og solbleking og nilesing av boligannonser. Da humøret dalte noen grader (heldigvis ikke på minusskalaen), forlot jeg huset, leide en elendig film sammen med Sunniva og krøp under et ullteppe i stua hjemme hos henne. Film samt en spennende episode med CSI. Ingenting er som en tankeflukt sammen med gode venner når ting er mindre bra!

Tanken og planen var egentlig den at jeg skulle flytte sammen med Inger til høsten, men jeg har kommet frem til at jeg, nok en gang, skal gjøre et forsøk på å bo helt alene. Mamma tenker også at det er en god ide. Muligens er det akkurat det jeg trenger; ta vare på meg selv uten å ha noen rundt meg hele tiden, ta litt avstand fra den tryggheten som er med når man bor sammen med noen og være nødt til å jobbe "alene". Det kan være greit. Det kan være smart. Året på folkehøgskolen var nyttig på alle måter, men nå er det tid for å prøve noe annet. Alene.
Siden jeg, forhåpentligvis får en psykolog som ikke er så verst og har fått en fastlege som virker veldig okei, blir jeg ikke helt på egenhånd. Dessuten har jeg mamma og pappa. Alltid.

Det er snart 2 år siden jeg flyttet til Narvik og feilet noe skrekkelig på den fronten. Kanskje ikke så rart. Jeg skrev meg ut fra ungdomspsyk. og dro min vei; både fordi jeg ikke var motivert og fordi jeg var både sta og stolt og hadde veldig lyst til å være "fri". Men ting er annerledes nå. Det er ikke som før; jeg har heldigvis endret meg. Mamma, pappa og lillesøster reiser til Mallorca i begynnelsen av august, noe som fører til at jeg og Peter blir alene hjemme i ei uke. Jeg får ansvaret for å lage middag til meg selv - et av de vanskeligste prosjektene jeg har. En oppgave som krever mye planlegging, blokkering av Elefantstemmens forferdelige ord, jobbe med å legge kalkulatoren til side og skru sammen noe næringsrikt og fornuftig. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli, men det vil i alle fall være nyttig i forhold til høsten.

Krysser fingrene for at det kommer til å gå bra. Det må det gjøre. Jeg er voksen. Jeg må  greie å ta vare på meg selv. Jeg kan ikke være avhengig av andre mennesker til jeg er hundreogørten år. Det går ikke. Jada - det er skummelt og jeg er redd, men jeg antar at det er helt naturlig. Så... jeg må gi det et forsøk. Det må jeg gjøre. Prøve. Kanskje feile. Men likevel innse at ting ikke er tapt og komme meg på beina igjen. Som pappa sier: "det meste går bra hvis man tror nok på det." Og jeg, vel, jeg tror. Jeg har snublet før og jeg har reist meg igjen. Jeg vet at det går an.