søndag
Tanker om ordene satt av autoriteter.
7/04/2010 01:21:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
I løpet av formiddagen begynte jeg plutselig å tenke på mange ting som egentlig ikke har surret rundt i hodet mitt før. I alle fall ikke på samme måte som i dag. Tanker. Mange. Tanker om spiseforstyrrelsen min, sykdomsbilde og når dette forandrer seg, går fra en fase til en annen.
For når skjer det? Er det når man bestemmer seg for å spise måltidene etter skjema, selv om det ikke alltid er så greit å få i seg nok og man plutselig reduserer bittelitt uten å merke det akkurat der og da? Er det når man prøver å legge fra seg alle de uheldige mestringsstrategiene som har hopet seg opp igjennom årene og faktisk klarer det til en viss grad? Er det når man går opp i vekt, aksepterer det til en viss grad selv om det er fryktelig vanskelig, angsten fortsatt henger litt igjen i kroppen og man fortsatt er undervektig? Har man ikke lengre anoreksi når man plutselig bestemmer seg for å ta en sjokoladebit fra lørdagsgodtet pappa handlet inn, bare fordi man har lyst til å prøve ut noe som har vært fyfy og neinei i mange herrens år? Når man spiser middag uten å hyle og skrike og klarer å forsyne seg selv uten å felle noen tårer? Drømmer om å være som alle andre; en frisk og flott 19 - 20 åring som ser ut som en 20 åring og ikke som ei jente på 14?
Jeg tenker og tenker, men står fullstendig fast. Tanker, bilder, saker og ting som både er fryktelig skumle men likevel ganske... akseptable. Hvor mye frykter jeg egentlig å miste diagnosen jeg har hatt i flere år, selv om jeg virkelig ønsker den ut av livet mitt? Ja, jeg har tatt det endelige valget, jeg har bestemt meg og jeg vet at jeg må gi slipp på alt sammen for å komme i mål. Så hvorfor er det så skummelt? Hvorfor er jeg redd? Går det an å veksle mellom å ha en uspesifisert spiseforstyrrelse, anoreksi og atypisk anoreksi? Jeg vet ikke og egentlig tror jeg vel ikke det heller. Jeg tror ikke det er sånn at man en dag har anoreksi og i løpet av den neste plutselig har noe helt annet. Er det mulig? Er det slik at jeg akkurat nå har litt mer anoreksi enn det jeg kanskje har i morgen? Eller... dagen etter det? Hadde jeg anoreksi i mars, april men litt mindre i mai?
Jeg aner ikke. Jeg vet ikke når jeg kommer til å vite det. Selv om jeg ikke er frisk, vet jeg ikke hvor og når man kan si at man er det. I april 2009 trodde jeg at jeg muligens ville være frisk nå; akkurat her, i dette øyeblikket. Sånn er det ikke. Jeg er så usikker og kanskje har man lov til å være nettopp det. Jeg tror det.
For når skjer det? Er det når man bestemmer seg for å spise måltidene etter skjema, selv om det ikke alltid er så greit å få i seg nok og man plutselig reduserer bittelitt uten å merke det akkurat der og da? Er det når man prøver å legge fra seg alle de uheldige mestringsstrategiene som har hopet seg opp igjennom årene og faktisk klarer det til en viss grad? Er det når man går opp i vekt, aksepterer det til en viss grad selv om det er fryktelig vanskelig, angsten fortsatt henger litt igjen i kroppen og man fortsatt er undervektig? Har man ikke lengre anoreksi når man plutselig bestemmer seg for å ta en sjokoladebit fra lørdagsgodtet pappa handlet inn, bare fordi man har lyst til å prøve ut noe som har vært fyfy og neinei i mange herrens år? Når man spiser middag uten å hyle og skrike og klarer å forsyne seg selv uten å felle noen tårer? Drømmer om å være som alle andre; en frisk og flott 19 - 20 åring som ser ut som en 20 åring og ikke som ei jente på 14?
Jeg tenker og tenker, men står fullstendig fast. Tanker, bilder, saker og ting som både er fryktelig skumle men likevel ganske... akseptable. Hvor mye frykter jeg egentlig å miste diagnosen jeg har hatt i flere år, selv om jeg virkelig ønsker den ut av livet mitt? Ja, jeg har tatt det endelige valget, jeg har bestemt meg og jeg vet at jeg må gi slipp på alt sammen for å komme i mål. Så hvorfor er det så skummelt? Hvorfor er jeg redd? Går det an å veksle mellom å ha en uspesifisert spiseforstyrrelse, anoreksi og atypisk anoreksi? Jeg vet ikke og egentlig tror jeg vel ikke det heller. Jeg tror ikke det er sånn at man en dag har anoreksi og i løpet av den neste plutselig har noe helt annet. Er det mulig? Er det slik at jeg akkurat nå har litt mer anoreksi enn det jeg kanskje har i morgen? Eller... dagen etter det? Hadde jeg anoreksi i mars, april men litt mindre i mai?
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
8 kommentarer:
Du har lov til å vere i tvil, og det ER skummelt. Kjempeskummelt. Det vanskelegaste eg nokosinne har gjort. Men det GÅR an! Så mange har klart det før deg. Og det du forlet det til fordel for, er SÅ mykje betre, SÅ veldig verdt det. Men det tek tid å kome dit. Du er på så god vei, sjølv om du kanskje ikkje alltid ser det sjølv.
Veldig bra innlegg, og mange velkjente tanker. Jeg tenker mye på det der selv, og må innrømme at jeg er helt forferdelig redd for å miste diagnosen. Det høres patetisk ut, det er helt teit. Jeg vil jo bli frisk! Men likevel er det en trygghet.
Jeg er enig i at dette tar lengre tid en man først trodde. Det tar tid. Mye tid.
Noen påstår at man aldri kan bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Man kan overse, kjempe imot, og få i seg mat og ditt og datt, ha en normal vekt.. Men likevel ikke være frisk i år etter år. Fordi tankene er der. Angsten.
Andre kaller den tilstanden for å være frisk. Jeg vet ikke hva jeg vil kalle det selv.. Er man virkelig frisk, bare fordi handlingene er friskere? Eller er man frisk når tankene om maten er normale?
Jeg vet virkelig ikke, jeg. Men som sagt: Bra innlegg!
Ein KAN bli frisk! Den tilstanden som du skildrar der, og oppfattinga om at det er den som er det beste ein får etter anoreksien, stemmer sikkert for nokon, men det viktigaste eg kan seie - og som ein ikkje kunne forestilt seg før ein plutseleg var der sjølv - er at det fins noko FORBI den! Ein fantastisk stad der ein innser at "det gjekk jo an! Det gjekk f*** meg an, og det var verdt alle tårene, all angsten og det som verre er. Og det er då ein får lyst til å slå alle som har sagt setninga "det går ikkje an å bli frisk av ei eteforstyrring" i hovudet med ei kjevle, og fortelje dei som enno slit igjen og igjen: det GÅR an! Eg seier ikkje at ein nokon sinne vil gløyme, eller at visse tankar ikkje kan melde seg innimellom, men dei tankane er ikkje så mykje verre enn dei alle jenter har frå tid til annan, tenker eg. Og då er ein på ein stad der ein taklar dei på heilt andre måtar, katastrofekjensla er ikkje der lenger. Det GÅR an!!!!!!
du er tøff som klarer å være så ærlig med deg selv.. kjenner meg igjen veldig, og jeg velger å tro at grunnen til at noen dager innebærer mer eller mindre anoreksi, kommer ann på formen ellers..
du er tøff og sterk:)
kjempe bra blogg
Du har rett til å være usikker og tro at man egentlig skulle ha vært sånn og sånn, men tror man må ta ting i sitt eget tempo,og selv om noen dager er vanskeligere andre, må du ikke gi opp. Du er utrolig og er et forbilde for mange. Stå på, tenker på deg. Klem Heidi
Jeg stemmer i med June. Det GÅR an! Det går VIRKELIG an!!
Tusen takk for fine kommentarer! Jeg setter stor pris på at dere tar dere tid til å både lese og kommentere :)
En kan blir frisk, ja!
En vakker dag vil du vite at du har valget om ikke å spise den brødskiva, men du spiser den fordi du vet du ikke har lyst bli dårlig igjen og fordi du vet den brødskiva er god og du har lyst på den.
En vakker dag vil du være Annika med alle de ressursene du innehar, som du og mange andre setter pris på. Den dagen vil du heller at menneskene rundt deg ser den snille, faglig sterke og den Annika som skriver så godt, isteden for Annika med anorexi. Og den dagen er det godt, ikke skummelt å være uten sin anorexi.
Det kommer en dag du spiser neste måltid fordi du er så sulten, eller det bare ser veldig godt ut selv om du ikke er sulten, og ikke fordi noen har fortalt deg at du skal spise det eller klokka forteller deg at du skal spise.
Det kommer en dag hvor du setter pris på den kroppen du har fordi den er sterk, den kan bringe deg flere kilometer fremover på bena, den kan le, den kan klemme de du er glad i og den kan bære frem barn.
Vi er flere som har klart det, og din tid kommer. Ja, du kan og kommer til å bli helt frisk.
God klem fra meg. :-)