Fotografen som heter noe sånt som Hassan, ikke Mohammed som omentrent alle Egyptere, står på fast jord og skriker til Merete og meg som suser av sted på en badering i ei sklie på en badering. Ei sklie av den typen der man havner i en virvelvind før man nærmest faller ned i et hull. "BACKWARDS, BACKWARDS!!!"

"NO, NO!" vræler jeg tilbake mens adrenalinet suser rundt i kroppen min. "Ikke baklengs! Ikke baklengs!!! For all del!!!!" 

Men kanskje er det nettopp slik det må være. At man av og til må gå, løpe eller falle baklengs før man kan komme seg fremover. Før man klarer å snu eller bestemme seg for at nok er nok, vende seg fremover og begynne på nytt. Og det er i grunnen det jeg har gjort i løpet av den tiden jeg har skriblet og publisert tanker her i bloggen. Publisert innlegg som i begynnelsen egentlig ikke fortalte noen ting om noe som helst og som etter hvert utviklet seg til et sted der jeg bestemte meg for å dele nedturer og oppturer med omverdenen. Da jeg startet opp denne bloggen var jeg innlagt på ungdomspsyk. for matproblemet som jeg, den gang, ikke orket å innse. I løpet av de 1000 innleggene har jeg skrevet meg ut, jeg har flyttet til Narvik og begynt på ambulansefag, et skoleår jeg ikke fullførte. Jeg har falt langt ned, veldig veldig langt og opplevd mange av konsekvensene og det som fører med når man blir litt mer "alvorlig" syk. I løpet av bloggingen som strekker seg over en periode på to år, bestemt meg for å ta opp kampen, komme meg tilbake til livet og bli kjent med den jenta jeg er. Jeg har bestemt meg for at jeg vil bli frisk. Jeg har reist til Capio, begynt behandlingen der og delt veien og tiden der med dere. Jeg har hatt flere fantastiske øyeblikk enn det jeg trodde jeg kunne få, blitt eldre enn det jeg hadde forestilt meg at jeg ville bli. Jeg har blitt bedre. Jeg har fullført den første behandlingen i løpet av hele mitt liv. Jeg har fått livet mitt tilbake, jeg har begynt å LEVE igjen og jeg har forstått at livet er vakkert. Skjønt at det er noe å satse på, at det er verdt alle tårene og alt det vonde man går igjennom i kampens hete. Jeg har begynt på folkehøgskole, møtt noen av de fineste menneskene i hele verden, reist til steder jeg aldri har vært og for første gang på flere år, følt meg litt mer fri. 

Jeg har forstått at jeg elsker livet. At jeg foretrekker å leve. At spiseforstyrrelsen ikke er verdt en dritt. At alt annet er så mye viktigere og at tynnhet ikke er noe som helst. Ingenting. Jeg har reflektert, jeg har blitt voksen og flinkere til å ta vare på meg selv. Jeg har blitt meg. Jeg har gått fra å være en anorektiker til å bli Annika med et matproblem som ikke lengre styrer meg. Jeg har fått meg selv tilbake. 

Det er ikke noe som føles bedre enn det og jeg, jeg ELSKER det. Jeg elsker hver bidige del av alt som er. Jeg har lært meg å akseptere ting jeg ikke trodde var mulig, og selv om det til tider er veldig, veldig vanskelig å se seg selv for den man er, har jeg endelig blitt flinkere til å se at jeg er god nok. Akkurat slik jeg er. 

Det er så mye som har skjedd i løpet av disse to årene. Alt har blitt annerledes. Jeg. Meg. Forståelsen. Evnen til å reflektere. Livet mitt. 

Innlegg nr.1000 dedikeres til dere. Dere som har fulgt meg på veien, dere som har hoppet inn underveis og alle som har kommentert innleggene mine, sendt meg mailer, tatt kontakt på en eller annen måte og som har gitt meg så mye at jeg ikke har ord nok til å beskrive det engang. Til Capio fordi senteret har vært så viktig og betydningsfullt, hjulpet meg bedre enn noe annet sted og hjulpet meg tilbake til det jeg ikke trodde jeg kunne og med å hjelpe meg selv. Til behandleren som jeg hadde der, av mange, mange grunner. Til tre av de beste vennene mine; Merete, Inger og Sunniva. Til alle jeg har møtt i løpet av tiden på folkehøgskolen, spesielt de jeg tilbrakte tid med nesten hele døgnet. Til jentene på Capio. Til June (du har betydd og betyr enormt mye!) Til mamma, pappa, søsken, tanter, onkler, besteforeldre og familie. Til flere venner. Til alle de som er viktige i livet mitt - jeg håper de vet hvem de er, og at jeg på en eller annen måte har klart å fortelle dem det.

Jeg er så takknemlig. Jeg har ikke ord.

TAKK. TUSEN, TUSEN TAKK.