onsdag

Hverdagens raseri.

Jeg henger over kjøkkenbenken og jeg er så sint, så fryktelig, fryktelig sint. For hundrede og ørtende gang åpner jeg en av kjøkkenskuffene, stirrer ned på brødboksen, på knekkebrødpakken, frokostblandingene fra AXA og på alle smulene som har funnet veien til den hvite bunnen av skuffa. Orker ikke, gidder ikke, får ikke til, drit og dra. Jeg dytter skuffa hardt igjen og smellet som kommer i det kjøkkeninteriør - material møter kjøkkeninterør - material får mamma som gjør sine daglige rutiner på vaskerommet i underetasjen, til å holde opp med klesbrettingen. "Hva skjer der oppe?" roper hun. "Hva driver du med?"
"DET SKJER INGEN VERDENS TING," vræler jeg. "SOM VANLIG!!!!!!" Pustepause. "JEG LUKKER SKUFFER."  Lunsj meg her og lunsj meg der. Mat meg her og mat meg der. Lunsj meg midt bak i rumpa. Forbaskede ambivalens. Jeg traver frem og tilbake over kjøkkengulvet, åpner kjøleskapet, smeller det igjen, opp med skuffer, igjen med skuffer, på med vannkokeren, lar den varme vannet ferdig og så slår jeg den på igjen, overbevist om at det rekker å bli kaldt før jeg i det hele tatt klarer å ta frem en asjett fra kjøkkenskapet over vasken.

Åh, så sint jeg er! I frykt for å knuse alt som måtte være av kopper og karr, legger jeg meg langflat ned på kjøkkengulvet mens jeg minner meg selv på at jeg må huske å puste. Huske å trekke inn åndedrag for åndedrag i et rolig tempo, slik at det fryktelige raseriet mitt kan gi seg å gå over til noe annet. "Annika," hvisker jeg. Jeg er sånn; jeg er av den typen som fører samtaler med meg selv i håp om at det skal komme noe konstruktivt og bra ut av det. I alle fall så lenge det er jeg som snakker for meg og ikke jeg som snakker for spiseforstyrrelsen. Det hender at det skjer, det også. "Hva er det du driver med nå, da?" Jeg tenker så det knaker, for ja, hva er det jeg driver med? Ingenting?
"Du må håndtere følelsene dine. Du må kjenne på dem. De er riktignok voldsomme og vanskelige å ha med å gjøre, men de er der. Ja okei, så er du sint. Du er sint og det har du all rett til å være, selv om det egentlig ikke er noen grunn til det. Det har ikke skjedd noe, ingen spesielle hendelser, ingenting som er årsaken til at du akkurat nå, i dette øyeblikket holder på å gå fra forstanden. Ja, du er sint og du MÅ takle det. Ja, det kommer katastrofetanker, destruktive tanker og alt annet tull som du har opparbeidet igjennom årenes løp - MEN det er ikke slik du håndterer ting lengre. Skjønner du? Forstår du? Ikke utager."

Ja, jeg forstår og ja, jeg må takle det. Utagering og andre ting har ingenting for seg, ikke noe annet enn at det gjør meg fryktelig utmattet, sliten og gjerne gjør vondt verre. Jeg er sint, jeg er lei meg, jeg er frustrert og til randen fylt med følelser - så mange følelser på en gang og jeg har så absolutt ikke lyst til å ha dem der. Ikke lyst til å kjenne på dem, ikke lyst til at de skal være en del av meg og jeg orker ikke, orker ikke at alt kaoset skal være mitt kaos. Men det er det. Dessverre.

Jeg puster. Og puster. Og puster. "Kom deg opp! Du skal spise lunsj!!!" Ja, jeg skal spise lunsj. Selvfølgelig skal jeg spise lunsj! Jeg spiser alltid lunsj. Hver dag de siste to årene har jeg åpnet munnen, tygd og svelget et sted mellom 11 og 14 - alt avhengig av hva jeg gjør, hvor jeg befinner meg og diverse andre faktorer. Men lunsj, lunsj går jeg aldri glipp av. Eller noen andre måltider for den saks skyld. Fire om dagen. Selv da jeg var på det aller aller aller verste. Så jeg reiser meg opp igjen og i det jeg nok en gang åpner kjøkkenskapet over vasken, blusser raseriet opp igjen. HERREGUUUUUD, så sint jeg er. Ut med en asjett i hvitt, på med vannkokeren IGJEN - for en ting er i alle fall klart inne i alt rotet: jeg skal ha kakao. Men det er det eneste. Det eneste jeg vet for øyeblikket, det eneste jeg har klart å bestemme meg for og alt annet, alt annet er gjemt bak ei tykk, grå tåke som gjør slik at jeg ikke ser noen verdens ting. Ikke en dritt.
"Herregud, Annika. Det er ikke så vanskelig. Du har klart det før og du klarer det igjen. Det er egentlig ikke noe problem og det blir bare verre desto flere matvarer, påleggsorter, alternativer og dadidadida du drar frem fra alle kroker og kriker. SKJERP DEG."

*
Det gikk. Til slutt. Det er virkelig få ting som er så irriterende og slitsomt som slike øyeblikk der man ikke vet opp eller ned på noen verdens ting, sekunder, minutter der verden raser i et enormt tempo og man egentlig aller helst har lyst til å kaste seg av vogna og bli liggende i rennesteinen. Det er få ting som er så skrekkelig som demonenes besøk på dagtid, en visitt av den typen der det plutselig blir mørketid på sommeren. I nord har vi midnattssol. Mørke midt på dagen.
Men det går. Det går bra. Man må bare prøve, selv om alt er ufyselig skrekkelig og hva som verre er. "Det koster å kjempe, men mer å la være."

Jeg er fortsatt sint, men nå er det heldigvis ikke lunsj eller middagstid lengre og fint er det. Følelsene henger ikke helt i takt med alt annet, men jeg holder ut. Jeg mestrer følelsene mine. Jeg klarer det. Jeg tør å kjenne på dem, selv om jeg absolutt ikke har noe lyst til det. De er der og de er mine.

2 kommentarer:

Birgitte sa...

Annika, herregud, dette var tøft. Tøft og lese.
Denne sinnen den er kjent, av andre årsaker da såklart.
Kom igjen, dette går, du er tøff.
Fortsett slik!

Laila sa...

Du kjenner på vanskelige følelser som du egentlig ikke har lyst skal være der,tanker som står i sf's makt og gjør det vanskelig for deg. En del av deg vil gi etter,men den sterkeste delen av deg kjemper tilbake,selv om det er en hard kamp. Alle kamper er ikke like lette,men dæggern,du slår tilbake av full makt uansett,og DET skal du pokker meg være stolt av!

Få ut sinnet på en konstruktiv måte,det er bare BRA!

punch it baby ;)

klem <3

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive