I går hadde jeg en fin opplevelse. Jeg spiste yoghurtnøtter uten å få dårlig samvittighet, knasket bananchips (sånne man finner i blant annet frokostblandinger) for harde livet og lot det være med det. Bananchips i frokostblanding er et populært innslag her i familien, så jeg synes nesten litt synd i dem når de evnt. bestemmer seg for å spise noe sånt til frokost eller en annen gang i løpet av dagen. Jeg har nemlig spist opp alle sammen. I alle fall nesten.
Joda, verken hodet eller følelsene henger helt med, Elefantstemmen er der den føler for å være, men likevel, likevel var det ingen tanker som dominerte. Jeg prøver. Jeg prøver virkelig å utfordre meg selv på så mange måter som mulig, men når sant skal sies er det ikke veldig enkelt. Grunnen til disse handlingene, som mer eller mindre skjer automatisk (!!!) dreier seg kun om en eneste ting: vektoppgang. Utrolig nok. Jeg er riktignok ikke så veldig glad i å skrive om vekt og alt som hører med, men siden det er en del av det å ha et tullete forhold til mat, tenker jeg at det kanskje ikke gjør så alt for mye. Nei, jeg veier meg aldri selv, så jeg har ikke en fjerneste anelse om hvor landet ligger, noe jeg, bokstavelig talt, synes er ganske skummelt. Jeg har blandede følelser for bekreftelse eller uvitenhet, spesielt siden jeg er i en fase der det fortsatt er viktig å ta en titt på de evinnelige tallene en gang i blant. Men... jeg må innrømme at jeg synes det er greit at legen sjekker det, slik at hvis det skulle være et tilfelle at ting går feil vei, kan jeg få noen spark i baken og komme meg inn på rett kjør. Av erfaring, vet jeg at det er vanskelig å komme seg på plass igjen helt på egen hånd. Noen ganger kan det være greit å få det slengt sannheten i ansiktet. Ja, jeg vet konsekvensene og alt det der, men likevel forekommer det at fornuften takker for seg og man trenger noen innspill utenfra. Selv om jeg alt var motivert da jeg kom til Capio, fylt med håp, drømmer og kamplyst, var det jeg ble fortalt da jeg var i Bodø, desember 2008, med på å få meg til og forstå mange ting.

Greit nok. Så, for tiden driver jeg med et relativt ensomt forsøk på vektoppgang. Hvor vellykket det er, vet jeg ikke, men det viktigste er at jeg prøver. Jeg har ikke lengre den skrekkelige trangen til å få ting til å gå nedover, noe som er veldig fint. Faktisk er det å vite, se og innse at ting er litt på halv åtte, skremmende. Det gjør meg livredd. Bare tanken på et tilbakefall er nok til å få meg til å stortute. Usikkerheten, ustrukturerte hverdager, mangelen på planer og alt det der, blir ikke mer enn noen småbagateller. Nei, jeg kan ikke tenke meg noe verre enn en liten svipptur tilbake til 2008. Til tider er det lett å se tilbake på det som en gang var, innbilde seg selv om at det kanskje ikke var så skrekkelig som jeg tenker meg, men det er bare håpløse og idiotiske tanker som ikke fører til noe godt. Bare det å sette seg ned i fred og ro, kanskje bla litt i dagbøker, ta en titt på noen bilder og ikke minst lese her, i bloggen, minner meg på hvor ille det har vært og hvor mye jeg har kjempet for å komme meg tilbake til livet. Leve. Det er ikke verdt å falle tilbake. For hva er det godt for? Hva er vitsen i å bruke alle leveårene på noe som ikke er verdt noe som helst? Spiseforstyrrelsen er riktignok en slags trygghet til en viss grad, men hva betyr trygghet i en kortere periode, hvis man ikke kan ha noen gleder i livet? Jeg hater spiseforstyrrelsen. Jeg hater den av hele mitt hjerte og jeg nekter å la den ødelegge livet mitt. En kropp, en tilmålt tid, et liv. Man velger ikke å bli syk, men man kan velge å ikke gi opp. Man kan velge å leve. Man har muligheten til det, selv om det er vanskelig å komme seg tilbake. Uansett... når man har fått smaken på livet, når man har vært ruset på gode dager uten dominerende tanker, går det plutselig opp for en hva man har gått glipp av. Det gjorde i alle fall jeg. Og jeg nekter, jeg nekter å bruke flere år av livet mitt til å surre rundt nede i det, unnskyld språkbruket, forjævelige helvete.

Ja, så jeg prøver altså. Jeg vet ikke om det går. Jeg vet ikke om jeg får det til. Jeg vet ikke om jeg greier. Og jeg håper virkelig, virkelig at jeg får det til. En av grunnene (det er mange andre også!!!) for at jeg prøver så godt det lar seg gjøre, er fordi jeg, Merete, Inger og Sunniva reiser til Egypt om nøyaktig 8 hele dager. Det blir forhåpentligvis en fin 14dagers ferie, men for at det skal bli det, for at det skal bli en fantastisk opplevelse sammen med noen av de menneskene som betyr mest for meg i hele verden, er jeg avhengig av å øke alt som kan økes av inntak av omentrent alt sammen. Egypt er skrekkelig varmt om sommeren. Jeg gleder meg veldig. DET MÅ GÅ. DET SKAL GÅ.
Noe av det som er vanskelig med undervekt og meg, er det at jeg har problemer med å komme meg opp igjen. Men jeg prøver, jeg prøver, jeg prøver og jeg vil så veldig greie det alene. Når sant skal sies, hadde jeg det bedre med meg selv for noen måneder siden da ting var litt mer stabilt. Tingenes tilstand er ikke SÅ ille, ikke så forferdelig dårlig at det er alvorlig på noen som helst måte, men likevel. I dag ser jeg at jeg hadde det bedre med meg selv. Og med de tankene i hodet, evinnelige forsøk på å holde fast i dem, har jeg nok en gang bestemt meg for å komme meg tilbake dit.

Går det ikke, får jeg det ikke til - nei, da er det bare en ting å gjøre. Uansett hvordan ting er og blir, har jeg bestemt meg for å snakke med legen min om mange ting. Jeg skal ordne slik at jeg får en time hos ernæringsfysiolog og det til tross for at jeg ikke er så glad i kostlister. Det gikk ikke så bra i 2008,  ting ble nesten forverret, MEN så må jeg fokusere og tenke på at jeg er på et helt annet sted nå, enn det jeg var. Det er verdt et forsøk.

Og ellers? Nei. Selv om mange av formiddagene suger, som vi sier på godt Nordnorsk, lever jeg. Flere fine ettermiddager, håp som aldri dør, fine små ting og mye annet gjør slik at dagene ikke blir så verst. Dessuten har jeg faktisk meldt meg på den sommerleiren som IKS arrangerer. Det kan bli veldig interessant.