dag 22.

I går hadde jeg en frytkelig dag. Da mamma var kommet hjem, det nærmet seg middagstid og "SUKK. STØNN. DRITT. RYK OG REIS," samt andre trivelige gloser, var det eneste som ramlet ut av munnen min, forsto jeg at hvis jeg ikke bryter dette elendige mønsteret med å tilbringe store deler av formiddagen på den svarte skinnsofaen i stua, kommer jeg til å gå inn i en alvorlig depresjon. Det store problemet er at desto mindre jeg gjør, større blir tiltaksløsheten. Man blir fryktelig sliten, utmattet og lat av å ikke gjøre noe. Når jeg tipper over på den siden, noe jeg for lenge siden har gjort, blir jeg også en smule sinna, irritabel og det meste virker fullstendig meningsløst. Heldigvis er det ikke sånn hele tiden (TAKK OG LOV).

Skolene har gått ut i streik, lillesøster har fått fri, men broren min må, til tross for streiktullet, gå opp til eksamen i de maritime programfagene sine i morgen. Da vi satt ved middagsbordet i går ettermiddag, sukket han og sa: "Livet er ikke rettferdig." Det hadde naturligvis noe å gjøre med den streikgreia, for han, akkurat som mange andre, setter pris på noen ekstra fridager. Jeg satt ovenfor ham, på den andre siden av bordet, hadde tatt frem de vanlige bekymringsrynkene mine og fortsatte med den uendelige sukke-klage-sangen min som ikke så ut til å ta noen andre.

"Kanskje det er nettopp det, det er. Rettferdig. Livet," mumlet jeg. "Karma. Kanskje vi får som vi fortjener." Han så spørrende på meg. "Ja? RETTFERDIG. Kanskje vi får det som vi fortjener." Negativ som jeg var, tenkte jeg først og fremst på meg selv og min egen livssituasjon. Når ting ikke er så mye å rope hurra for, negativiteten slår til for fullt, humøret faller til bunnen sammen med alt annet, er det fort gjort å tenke at man fortjener å ha det sånn. Ingen fortjener å ha det vondt.

Man kan trygt si at det var en svært lite givende onsdag. Redningen ble en tur på kaf é sammen med Merete og Sunniva klokken 22 på kvelden. Det gjorde slik at dagen ble litt bedre, og som det sies: "det er bedre sent enn aldri." Da jeg la meg, la jeg meg i alle fall med en okei følelse. 

For å slippe nok en reprise av gårdagen og uttallige andre, har jeg bestemt meg for å ta meg ei treningsøkt i formiddag og handle inn noen greier jeg må ha med meg til Egypt. Jeg krysser fingrene for at det blir en bedre dag enn i går, men det skal i grunnen ikke så mye til.