Vi har spist middag. Til tross for at risen ikke var kokt som den skulle, var det en okei middag. Det er fint å kunne innrømme det uten at Elefantstemmen gjør et forsøk på å rive hodet av meg. Det er tid for dessert. En rosa fromasj med bringebærsaus, krem og jordbær på, er plassert midt på det runde bordet og den blir sendt rundt etter tur. Alle forsyner seg. Alle - bortsett fra meg. Selv om jeg vet jeg burde, for å trampe litt på Elefantstemmen, er det ikke dagen for litt mer påfyll etter middag . Jeg har det ikke så fint. Ting er ikke så greit. Mørkets Fyrste kom på besøk tidligere på dagen; et besøk som egentlig bare skulle være en kort visitt, men som så mye mer enn det. En hel dag. Vanligvis går det greit når jeg ikke spiser dessert etter middagen, men ikke i dag. Ikke denne gangen.
Ovenfor meg på bordet, sitter mammaen og pappaen til ei venninne av meg. I det fromasjen har gått både en og to ganger rundt bordet, snur en av dem seg mot venninna mi og sier lavt mens vedkommet kaster et bittelite blikk i min retning: "vil ikke hun ha dessert?" Venninna mi rister på hodet. "Annika spiser ikke dessert så ofte."

Gårdagens vanskeligheter. Det var som om jeg hadde tatt springfart og løpt på en murvegg, fått blåsveis, falt overende og ikke visste hvordan jeg skulle komme meg opp igjen. Selv om selve settingen var ikke spesielt unormal og selv om vennene mine som satt ved samme bord, mamma, Inger og lillesøster vanligvis ikke tenker så mye over det - følte jeg meg plutselig veldig, veldig dum. Det er ikke uvanlig at man er mett etter en stor middag, men det at jeg var den eneste som lot fromasjen passere, svei. Ordene, settingen og alt som hørte med, etset seg inn i hodet mitt og i løpet av den neste timen klarte jeg ikke å tenke på noe annet. Skyldfølelsen for ja, jeg vet egentlig ikke hva, gjorde meg kvalm. Da alle så ut til å være ferdige med maten sin og lærerne var begynt å rydde av bordene, forlot jeg gymsalen og alle de festkledde menneskene med en stor klump i halsen. Jentedoen - et vanlig tilfluktssted når man føler for å felle noen usle tårer til tross for at man ikke er helt sikker på hvorfor. Det er ikke bare bare å være på randen av gråt når man er på en fest der alle er edru, i ført kjole og har brukt tid på å få sminken til å sitte som den skal.

Der og da slo det meg at jeg var akkurat slik som jeg ikke ville være da jeg begynte på skolen i høst: jeg hadde ikke lyst til å bli sett som hun der raringen med de unormale vanene, hun som ikke gjør slik som andre og alt som hører med. Jeg ville ikke være henne. Jeg vil ikke være henne. Det er ikke sånn at jeg har et behov for å være helt lik alle andre i mange ting, men når det kommer til mat og måltidssituasjoner, er det ingenting jeg ønsker mer enn å være helt vanlig. Jeg har ikke ord som kan beskrive hvor vondt det er å være annerledes i slike sammenhenger. Det har seg sikkert slik at andre ikke tenker like mye over det som det jeg gjør - men det er ikke mindre smertefullt av den grunn. Av og til blir jeg utrolig sliten av å være meg, jeg blir sliten av å ha Elefantstemmen i nærheten og jeg blir sliten av alt som hører med.
Jeg skulle ønske at jeg kunne våkne opp i morgen; være helt frisk. Fri. Men sånn er det ikke. Uansett hvor mye jeg ønsker det, kommer ikke friskheten av seg selv. Man må jobbe for den, og akkurat nå må jeg rett og slett arbeide litt ekstra.

Elefantstemmen må dø og det er bare jeg som kan drepe ham.

I dag er jeg veldig trett og har brukt mesteparten av formiddagen til å sove.
Selv om formen kanskje ikke akkurat er tipp - topp, skal jeg dra meg ut av senga og ta en tur på kino for å se The last song sammen med Anne og Eirin. Tror det passer fint å se en slik film i dag.