søndag
I feel just like a leaf on a breeze. Who knows where it's blowin'
5/02/2010 01:07:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Som så mange ganger før, kjenner jeg hvordan rastløsheten fyller hver eneste celle i kroppen min. Den konstante hungeren etter noe jeg ikke vet hva er, river rundt inne i meg – en konstant orkan som gir meg lyst til å handle på impuls; pakke ryggsekken, ta beina fatt, kaste meg på et tilfeldig tog til ingensteds eller kjøpe en lite gjennomtenkt flybillett til en destinasjon langt, langt unna. Jeg har slike epoker der usikkerheten min er overveldende. Både den jeg føler for meg selv, tilværelsen, livet og alt som måtte være, spesielt i øyeblikk der jeg blir påminnet om hvor uforutsigbart alt er. Selv om jeg i perioder er fryktelig impulsiv, blir jeg skremt av mangelen på viten. Jeg prøver å forene meg med at det er slik det er å leve, prøver å slå meg til ro med at det er umulig å forstå alt og selv om den fornuftige delen av meg er klar over dette, er det vanskelig når følelsene mine er kaotiske og forteller meg noe helt annet. Når ting er slik, ser jeg etter fluktruter. Da virker en lang ferd til gudene må vite hvor, veldig fornuftig. Det er ikke det.
”Det er fint å reise, Annika. Likevel må du huske på en ting: det som er vondt og vanskelig tar ikke ferie,” sa en psykolog til meg en gang da jeg skulle til Kreta sammen med familien min. Det er sant. Gang på gang må jeg spørre meg selv om hvorfor jeg vil reise av sted, hvorfor jeg er rastløs og lengter etter noe som ofte resulterer i drømmer om ørkenvandring, jordomseiling eller hva det enn måtte være. Egentlig vet jeg svaret: jeg ønsker å dra fra det jeg ikke har lyst til å forholde meg til. Dessverre er det ikke mulig. Av erfaring vet jeg at det føles godt akkurat i det jeg har forlatt det som er velkjent, men i det jeg har vært et annet sted i løpet av noen dager, går det opp for meg at jeg fortsatt er som før. De vanskelige tingene forsvinner ikke selv om jeg drar av sted. Jeg blir alltid like skuffet.
Det er som er så morsomt er hvordan jeg, i løpet av de siste to årene der jeg har pakket en koffert eller en bag rundt en gang i måneden eller mer, har gått rundt med ønsket om å ha et fast oppholdssted. Jeg har gledet meg til den dagen der jeg har flyttet inn i ei leilighet som jeg kan bli værende i og la kofferten min bli liggende i en bod. Jeg er usikker, forvirret og hva som måtte være. Og jeg tror, jeg tror at det higet jeg har etter NOE, kun er fordi jeg ikke vet helt hvor jeg skal være. Jeg er på jakt. Alltid på jakt etter det som mangler og jeg glemmer at jeg ikke trenger å dra så langt for å finne det. Jeg glemmer at det finnes her, her hvor jeg er. I øyeblikket. I nuet. Jeg må slutte å lete og forene meg med at det kommer av seg selv. Skulle bare ønske at det ikke var så vanskelig.
Vel, vel. Det skjer ikke mye nytt. Det har alt blitt mai; som vanlig forstår jeg ikke hvor tiden har blitt av og det liker jeg heller ikke. Tidsperspektivet mitt har alltid vært kaotisk: jeg tror alltid at jeg har dårlig tid, er stresset fordi jeg ikke har noe på plass og dadidadida. Men, som den optimisten jeg prøver å være, håper jeg at ting faller på plass. Til slutt.
På lørdag har vi avslutningsfest her på skolen, og mamma og lillesøster ankommer Bergen på torsdag, for å være med på den. Det er første gang noen i familien min besøker meg her, så det blir litt morsomt å vise frem det som finnes. Ellers begynner veggene på rommet mitt å bli nakent; jeg har fjernet massevis av greier, kastet ting i søpla og holder på med det store prosjektet med å rydde opp.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Alt sitter i hodet,og dessverre så kan man ikke reiser fra tankene sine,de vil være med uansett hvor i verden man drar.
Jeg tenker som deg,jeg vil vekk,jeg vil bort,bort fra alt,reise langt pokker i vold,men hva hjelper det når tankene fortsatt er med i bagasjen? Jeg har skrevet et innlegg om nettopp dette i bloggen min også.
Jeg har også skrevet om dette med at jeg søker etter noe,men aner ikke hva. Jeg er konstant rastløs,faller ikke til ro..
håper søndagen din er fin Annika.
Slapp av og gi kropp og sjel litt ro :)
klem
Ja, hva hjelper det når tankene likevel er med? Man kan ikke løpe fra seg selv.
Jeg krysser fingrene for at vi begge faller til ro etter hvert. Å leve er tålmodighetsarbeid uten like.
Håper du har en fin søndag!