Da jeg bodde i Narvik gikk jeg ofte til legen. En gang da jeg satt på kontoret hennes, spurte hun meg om jeg noen gang hadde fått sjekket bentettheten min. Jeg, som på den tiden gikk ambulansefag, burde egentlig vite et og annet om skjelettet og bentetthet, men nei, det gjorde jeg ikke.
"Om jeg har sjekket hva...?"
"Bentettheten din. Skjelettet. For å sjekke om du er i faresonen for å utvikle osteoporose. Benskjørhet. Det vet du hva er?"

Ja, jeg var godt informert om benskjørhet, men nei, jeg hadde aldri blitt testet for noe i den duren. Jeg hadde blitt fortalt om jenter og kvinner med spiseforstyrrelser, som blir beinskjøre på grunn av underernæring. Får man ikke i seg kalsium og folat, blir skjelettet svekket. Akkurat det visste jeg, men selv om jeg var klar over at det er mulig å bli beinskjør når man har anoreksi, trodde jeg alltid at folk brukte det mot meg som en slags skremselspropaganda. Jeg tenkte, som jeg har gjort om så mange ting: "det skjer ikke meg." Farlige, skumle tanker. En av de tingene som er farlig med anoreksi, er at når man er alvorlig syk, gir man ofte  blaffen i om skjelettet svekkes, man driter i om ting blir sånn eller sånn: det eneste som betyr noe er å være tynn. Tynn nok. Problemet er bare det at man aldri blir tynn nok. Sånn var det i alle fall for meg: ingenting var spesielt viktig. Jeg kunne ikke se hjertet mitt, nyrene, lungene, skjelettet eller tarmene og derfor var de ikke viktige. Det var bare det som kunne sees som var av betydning, som for eksempel håret. Eller neglene. Eller huden. Men der, da jeg satt hos legen for hundrede og ørtende gang i løpet av den høsten, og hun begynte å pjatte i vei om skjelettet mitt, fikk jeg plutselig bakoversveis.
"Du vet du kan være i faresonen? Det er smart å sjekke det; se hvordan det står til med kroppen din. Jeg tenker at bentettheten din burde bli målt."

Jeg ble skremt. Bentetthetsmåling hørtes forferdelig ut og jeg så for meg den store sprøyta de stapper inn i ryggen på folk når man skal ta ryggmargsprøve. Å ta blodprøver og vaksiner er en ting, men å få ei tykk ekkel nål inn i et bein i kroppen? Aldri i verden! Jeg hoppet opp av stolen, ristet på hodet og sa nei så høyt jeg kunne. Da legen la ut i det vide og det brede om at det bare var en vanlig røngtenundersøkelse, sa jeg til slutt ja. Mer hørte jeg ikke om den saken og det ble ikke noe av det.

I ettertid har jeg tenkt mye på den undersøkelsen og etter jul tok jeg det opp med fastlegen min. "Har du ikke gjort det?" sa hun forbauset. Vi ble enig om at hun skulle sende en henvisning til Haukeland sykehus om hele greia, slik at jeg kunne få tatt den bentetthetsmålingen min. Jeg følte meg nesten litt teit der jeg satt og ba om å få komme til røngten, men så har det seg sånn at jeg bryr meg veldig om kroppen min. Jeg er kanskje ikke alltid så flink til å gi den nok av ernæring, men jeg vil virkelig at alt inni meg skal være som det burde. Jeg vil at alt skal fungere som det skal.

Frem til i dag hadde jeg glemt av hele greia. Da jeg sjekket posten min etter middag, fant jeg en fin liten konvolutt fra Helse Bergen, avsenderen til de fleste brevene mine, i posthylla.
"Innkalling til bentetthetsmåling på Revmatalogisk poliklinikk."  Jøss.