Jeg sitter på rommet mitt, sammenkrøket på trestolen med blått trekk - den eneste stolen jeg har og jeg hører på den samme  sangen om og om igjen. For første gang siden, jeg vet ikke hvor lenge, har jeg begynt å ta frem musikk jeg pleide å like for en tid tilbake. Da jeg ble alvorlig syk for noen år siden, la jeg bort alle de tingene jeg virkelig var glad i. Jeg pakket bort alle cd'ene mine, sluttet å kjøpe nye og hvis jeg gjorde det - hørte jeg omentrent aldri på dem. Da jeg ble veldig syk for noen år siden, forsvant mye av den jenta jeg pleide å være og ble erstattet med Elefantstemmen. Jeg glemte rett og slett av hva jeg likte, og resultatet av det har, i senere tid, blitt til at jeg ikke visste og egentlig ikke helt hva jeg har lyst til å fylle ørene mine med.

Selv om jeg har "stått opp fra de døde," som jeg så fint liker å kalle det, er det fortsatt mange ting som mangler. Sykdom, i hovedsak spiseforstyrrelsen, har tatt fra meg så mye og det er krevende å finne det som forsvant, frem igjen. Det er krevende å bli kjent med seg selv. Det tar tid. Ting tar tid. Jeg har brukt mye energi på å søke etter alle bitene som ble borte, men etter mye om og men har jeg forstått at det er umulig for meg å hente alt frem igjen. Det har tross alt gått år; jeg har forandret meg, blitt eldre, fått andre erfaringer og ting jeg foretrakk da jeg var yngre, er ikke like viktige lengre. På en måte er det kanskje like greit at jeg ikke kan få alt tilbake. Når man står opp fra de døde, må man på mange måter begynne forfra igjen. En ny start.
Det sies at mye av utviklingen stopper opp når man blir syk; som om man blir satt litt på pause og trenger en ny startkabel for å komme igang. Jeg har snakket med flere jenter som sier akkurat det same: "I blant tror jeg at jeg er x-år gammel. Det var der livet ble satt på pause." Kanskje er det sånn det er. Jeg vet ikke. Uansett hvordan det har seg, så er det i alle fall noe i det.

Å henge seg opp i de tingene som har vært og som man ikke kan endre på, eller grave seg ned i fortiden er ikke det smarteste, men jeg gjør det likevel. Hvorfor? Aner ikke. Muligens jeg er på jakt etter noe, et svar kanskje, uten å vite hva jeg egentlig vil ha svaret på. I blant er det så mye enklere å tenke på fortiden eller fremtiden, enn det er og tenke på det som er her og nå. Øyeblikket. Jeg glemmer at det viktigste man gjør er å være. I perioder, der jeg flykter inn i tankekaoset mitt, er det ofte en ting jeg kommer tilbake til: den siste dagen i 10.klasse. Jeg husker så godt hvordan jeg sto utenfor skolebygningen med vitnemålet i hånden og snakket med mattelæreren min. Det var en av disse "farvel og takk for nå" samtalene og jeg sto med tårevåte kinn. Uvisst om det var fordi jeg ikke hadde sovet på flere dager og brukt nettene på å redigere klassedokumentaren fra 10.klasse, eller om det var fordi jeg faktisk var trist fordi jeg avsluttet et kapittel i livet mitt som jeg kjente og måtte begynne på noe nytt. Jeg vet ikke. Uansett. Mens vi sto der, læreren min og jeg, så hun på meg og sa: "Det blir så spennende å se hva du blir når du blir stor, Annika." Det har seg sånn at jeg var jenta med de gode karakterene, hun som folk trodde ville ta allmennfag og gå realfag, for så å utdanne seg til noe innenfor... gudene må vite hva.

Jeg har tenkt mye på denne samtalen. I perioder der jeg var langt nede i kjelleren og vel så det, så jeg for meg hvordan jeg var - sammenlignet det nåværende meg-et med den jeg en gang var. Da jeg var på psykiatrisk tenkte jeg ofte: "Ja, dere skulle sett meg nå. Det er det jeg har blitt: uferdig, ufullstendig og ødelagt. En som slutter på skolen, en som ikke klarer å fullføre noe, håpløs og tømt for innhold. Og toppen av det hele: innlagt på psykiatrisk."
Men jeg har lært. Jeg har lært at jeg ikke trenger å strebe etter noe jeg ikke er. Jeg har lært at jeg ikke trenger å være den flinkeste eller den snilleste eller den beste. Jeg har lært at det ikke er noen vits i å sammenligne meg med den jeg var for lenge siden; ting har endret seg, jeg er forandret og det er den jeg er nå som teller noe. Jeg må ingenting. Jeg trenger ikke å bli bedre, jeg trenger ikke å bli flinkere, jeg trenger ikke å være snill eller smile hele tiden eller presse meg selv til noe jeg egentlig ikke vil. Jeg er flink nok. Jeg er snill nok. Jeg er god nok. Jeg er bra - som jeg er.

Ja. For øyeblikket flyter arkene rundt meg på rommet mitt. Jeg pakker sammen sakene mine, kaster skrot og gammelt rot som har hopet seg opp i løpet av skoleåret. Snart er jeg tilbake i Tromsø og hjemme hos mamma og pappa igjen. Det kan bli interessant; jeg har ikke bodd der lengre enn toppen fire uker sammenhengende siden mai 2009. Det er lenge siden.