I natt tror jeg at jeg drømte... at jeg fikk en mail fra skatteetaten. Tror, fordi jeg er usikker på om det var en drøm, eller om det faktisk var slik at jeg fikk en i løpet av gårdagen og leste den i natt, etter at sovepillene mine hadde slått til. Uansett: denne mailen minte meg på at jeg ikke hadde levert inn selvangivelsen, noe som var fakta. For noen dager siden var jeg innom MinID og sjekket hvordan ting lå an og jeg husker at jeg tenkte: "jeg må huske å levere selvangivelsen. Den skal leveres innen den 30.april. Ja, ja. Jeg gjør det i morgen. Har god tid." Resultatet var selvfølgelig at jeg, akkurat med så mange andre ting, glemte av hele greia. Så da jeg våknet i morges, var jeg panisk. Jeg så for meg hvorda jeg kom til å få den ene purringa etter den andre og glemte det hele av like fort som jeg hadde mottatt beskjeden og jeg så for meg hvordan jeg til slutt kom til å sitte igjen med en enorm pengesum som måtte betales bare fordi jeg ikke klarer å huske på noe som helst. Jeg vet omentrent ingenting om hvordan systemet fungerer og det å glemme av noe som er viktig, er nok til å gi meg en skrekkelig dag. Akkurat som den gangen jeg glemte å sende inn meldekortet. Jeg fikk i alle fall sendt inn den hersen selvangivelsen i morges - bare tre dager for sent. På toppen av det hele er det meldekort dag i dag, men det greide jeg i alle fall å huske på. Jeg har brent meg en gang, så jeg har heldigvis lært at det kan være okei å følge med på datoene som står på kortene og eventuelt skrive noen post- it lapper her og der.

Bortsett fra selvangivelsetullet, er det en ganske okei dag. Jeg har et konstant tankekaos uten like, men jeg kommer meg igjennom dagene. Jeg biter tennene fryktelig hardt sammen, stabler meg til det ene måltidet etter det andre, tygger og svelger slik som jeg har lært og selv om jeg ikke klarer å skrike høyt nok til å få Elefantstemmen til å holde kjeft, får jeg i alle fall ting til å gå rundt. Det er det viktigste. Selv om ting er veldig vanskelig for tiden, kan jeg ikke gi opp. Det hjelper litt å minne meg selv på hvor forferdelig jeg hadde det før og hvor fint jeg hadde det da jeg var på topp. Jeg tviholder fast i minnene om de dagene der jeg, bokstavelig talt, gråt av glede. For jeg vet, jeg er helt sikker på at de kommer igjen. Jeg er overbevist om at det igjen kommer dager der jeg kommer til å føle meg mer levende enn det jeg har gjort i det siste. For øyeblikket er jeg litt inne i min egen lille verden, men så lenge jeg fortsetter, så lenge jeg klarer, greier og får til, er det ingen undergang.