Mens resten av skolen har dratt av sted til Sætregården for å få et innblikk i hva noen av jentene på Hestesport - linja har holdt på med i år, gå på en fjelltur hvis de har lyst og grille middagen sin, sitter jeg igjen på rommet mitt som er ribbet for bilder og alt som måtte være, mens jeg venter på at klokka skal bli gå-til-bussen-tid. Jeg har nemlig time hos legen 1220 og av den grunn går jeg nok en gang glipp av noe som kanskje kunne vært okei. Sånn har det vært i hele år.  Og i løpet av de tidligere skoleårene. Jeg har ikke telling på alt jeg har mistet, bare fordi jeg har vært nødt til å dra til en av disse evinnelige timene mine.

Selv om man over tid blir vant til å "forsvinne" fra skoleområdet og fra skoletimer og flink til å finne opp den ene unskyldninga etter den andre til de menneskene man ikke orker å fortelle ting til, gjør det ikke ting så mye bedre. Jeg kan riktignok ikke huske hvordan ting var før "terapi" og "legetimer" var faste innslag på timeplanen min, men jeg er lei. Jeg er drittlei av å finne på hvite løgner, drittlei av å miste undervisning, drittlei av å være til overs fordi jeg har andre ting jeg MÅ når andre skal gjøre noe gøy. For min del er terapi og legetimer frivillig: jeg er ikke under tvang. Jeg MÅ ikke møte opp på noen av timene. Jeg må ingenting. Men jeg gjør det likevel. Spiseforstyrrelsen har tatt fra meg så mye og den har ødelagt så mange ting, og hvis jeg ikke, ja, tar i mot det tilbudet jeg har, frisker opp fornuften, får innspill og noen harde ord slengt i trynet i blant, er jeg ganske sikker på at Elefantstemmen kommer til å stjele fra meg så mye mer enn de tingene jeg går glipp av, av å traske til diverse timer. Jeg har ikke akkurat lyst til å dra til legen i dag, men jeg skal gjøre det likevel.
Det er fint vær i det minste. I kveld skal jeg og klassen en tur i bowlinghallen og spise på Egon - en takkogfarvelforiår kveld.