Til tross for at jeg nesten ikke har sovet noe i natt, våknet flerfoldige ganger på grunn av at halsen verket, øynene rant som været i Bergen gjør på en dårlig dag  og ikke kjenner meg helt tipp - topp, ser det ut til at denne dagen kanskje kan bli en fin dag. Jeg håper det.

 Akkurat nå er jeg optimistisk; jeg har sverdene klar og er rede til å kaste meg ut på nok et slag på slagmarken. I det siste har det vært og fortsatt er, full krig der, og jeg kjemper med nebb og klør og hvadetnåennmåttevære for å holde fast i alt jeg har lært i løpet av fjoråret. Av og til ser så mørkt ut at jeg har lyst til å kaste inn årene og gi opp, men jeg nekter å la en drittsykdom ta knekken på alt jeg har kjempet så veldig for. Jeg er fryktelig redd for å såre menneskene rundt meg med å falle dypt ned i gjørmehullet og i blant glemmer jeg at den eneste jeg virkelig skuffer er meg selv. Dette er en sånn dag der jeg husker på det. Jeg husker å se på håndleddet mitt, minne meg selv på hvor vakkert livet er.

Dessuten kjenner jeg at jeg har energi nok til å få ordnet opp på rommet mitt som virkelig ser ut som en tragedie OG jeg har teddybjørnverksted i valgfag!