Til en forandring tenkte jeg å bryte mine egne barrierer og skrive noe hverdagslig i stedet for alle de småkryptiske blogginnleggene mine som egentlig ikke sier så veldig mye om noen ting.
Så. Altså...
Dagene går fryktelig fort og det er ikke mange uker igjen på folkehøgskolen. Den 13.mai er jeg tilbake i Tromsø på uviss tid. Akkurat som alle andre ting for øyeblikket, er jeg veldig usikker på hva jeg tenker og føler om nettopp det. Det kommer til å bli ei fryktelig stor forandring å forlate dette stedet, dra fra et sted der jeg er vant til å forholde meg til og være sammen med mennesker til alle døgnets tider for så å komme hjem og tilbringe dagene alene. Jeg må innrømme at det skremmer meg litt. Kanskje fordi jeg i løpet av den tiden jeg har vært her etter påske, har tenkt fryktelig mye på ALT. Jeg har jobbet og jobber hardt for å plassere saker i de riktige hyllene, sette ting i perspektiv og overblikk over... igjen, ting. Det er ikke så enkelt. Det er mange ting som ikke er så enkelt.

Jeg var hos psykologen min i går. Jeg ventet på det samme venterommet, sa hei og hallo til de samme kontordamene, satt i den samme blå stolen og jeg sa, noe som ikke skjer så ofte, svært lite uten at hun sa noe først. Jeg har ingenting å si. Det er som om jeg blokkerer ut noen deler av hjernen min og ufrivillig(?) velger å ta avstand fra mange ting. Etter en halvtime dro hun frem det svært velkjente la-oss-se-om-du-er-deprimert- skjemaet (BDI) noe jeg absolutt ikke så vitsen i. Jeg har krysset ut det skjemaet i hytt og gevær i flere år og resultatet har aldri overrasket meg noe voldsomt. Det er ofte det samme; bare noen avvik her og der i tallene som kommer når skjemaet blir analysert. Ikke noe nytt. Ikke noe unormalt. Jeg har aldri brydd meg særlig om resultatene uansett.
"Jeg har det fint," sa jeg. "Jeg har det fint." Noe som i og for seg er sant. Jeg er splittet i to. Jeg har det greit og samtidig har jeg det ikke særlig okei. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn og det irriterer meg grenseløst. Det er svært lite gøy å gå rundt med en gnagende følelse i magen, samtidig som du føler deg helt fin på mange andre områder.

Uansett. Poenget er at, i forhold til dette BDI skjemaet (som jeg ikke krysset ut selv ?!??!??!), stilte hun meg noen tilfeldige spørsmål.
"Klarer du å konsentrere deg om skolearbeidet?" - Skolearbeid? Jeg går på folkehøgskole. Det eneste arbeidet jeg har for øyeblikket er å skrive inn tekster jeg skrev i Irland....
"Hva gjør du på fritiden?" - Ehm... fritiden? Vel... jeg... spiller et dataspill. Sammen med Caroline. Vi sitter på hver vår data og... lager sånne figurer som... nesten som å leke med dukker. På en data.

Da jeg gikk ut fra timen forsto jeg plutselig hvorfor jeg klarer å ha det sånn passe okei selv om ting ikke er så veldig greit. Jeg har mennesker rundt meg. Jeg er sammen med mennesker hele tiden, jeg holder hodet mitt opptatt og jeg tilbringer minst mulig tid alene. Når jeg er alene, vel, akkurat nå trives jeg ikke så godt i mitt eget selskap - noe jeg fort fant ut da jeg tilbrakte mesteparten av kvelden i går for meg selv. Hællan' i taket, rairai og hurramegrundt. Med en gang det bare er jeg, meg og meg selv alene setter hjernecellene i gang en voldelig krig oppe i topplokket, og slik som de hyler, skrik og sloss er det jaggu ikke rart at jeg våkner med skallebank hver bidige morgen.

Jeg har en hel del jeg må ordne opp i. Først og fremst hos meg selv, og jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Men det går nok. Jeg har gjort det før. Da klarer jeg det igjen.
Og dessuten, bare for å sette prikken over i'en: jeg har fått en fryktelig ekkel sak i halsen som gjør vondt. Det er nok den vår - influensaen som er på vei.

gudbedre for et rotete innlegg. Ja, ja. Jeg tror jeg takker for meg og tar kveld.