Jeg har hatt bedre dager. 

Jeg har hatt dager som har vært så fine og vakre, der jeg har vært ruset på motivasjon, livslyst, livsglede. Jeg har vært høy av blomsterlukten om våren, danset omtåket på stuegulvet, rast av sted med stjerner i øynene. Jeg har hatt dager der jeg har følt meg så fri som jeg ikke har gjort på åresvis, dager der jeg gråt av glede fordi jeg aldri hadde trodd jeg kunne føle det. Jeg gråt av glede fordi jeg var så overveldet av hvor mye livet var villig til å gi meg så lenge jeg åpnet opp døren og slapp det inn. Det har vært dager der hele hjertet mitt har vært pakket inn i det fineste av det aller fineste, der jeg lo i det jeg kjente hjerteslagene. Noen dager var så fine at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, og det var noen dager, noen dager der jeg bare sto opp fra senga uten å tenke over noe som helst. Jeg bare var. Det har vært de dagene, det har vært mange av dem. 

Jeg har hatt verre dager også. Mange. Dager som har vært så sorte at jeg, nå, ikke skjønner hvordan jeg holdt ut. Men jeg gjorde det. Jeg holdt ut. Jeg overlevde. Jeg kom meg igjennom dem, igjennom det. Så. Da holder jeg ut dette også. Hva nå enn dette måtte være. Og uansett, uansett hva dette er for noe, er det viktigste av alt å ikke gi opp. 

Jeg savner de fine dagene. Men. De kommer igjen. De kommer snart. Ikke glem: det er en , frisk og ubrukt dag i morgen.