Noen ganger føler jeg meg litt slik som Elisabeth Wurtzel har skrevet i boka Prozac Nation, ei bok jeg leste om og om igjen da jeg var nede i det verste gjørmehullet: ”Du ser på alle trærne, og jeg er ikke engang i skogen.” I blant virker det som om alt inne i meg er feilplassert.

 Jeg har blitt veldig flink til å rydde opp i systemet. Dyktig til å tørke støv, pusse vekk det misfargete laget som legger seg over sølvtøyet – slik at det kan bli blankt og fint igjen og ha orden i arkivet. Jeg har blitt god til å makulere de gamle dokumentene som ikke trenger å være der og til å kaste gammelt skrot i peisen, slik at det kan gjøres om til aske og forsvinne for alltid. Selv om det nesten alltid er noe nytt skrap som dukker opp og som må bort, har jeg blitt flink til å fjerne det.

Men nå, når jeg sitter her i dag, kjenner jeg at det sakte men sikkert har skjedd en liten vandalisme i ordningen min. Det ser ut til at jeg virkelig trenger en ordentlig opprydning, en oppussing kanskje. Problemet er bare det at det ikke alltid virker helt som om jeg har alt det materialet som trengs.


Jeg må gå på jakt etter en ny mopp og nye vaskemiddel, slik at jeg kan få gjort en ordentlig vårrengjøring

her og få fjernet alt smusset som har hopet seg opp. Det må bort. Ellers vet jeg ikke hva jeg gjør.