fredag
Annika på slagmarken 3.
4/16/2010 02:21:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
”Åh, flott!”
Det er den andre gangen jeg våkner i løpet av morningen etter at vekkerklokka ringte og minnet meg på at det var stå – opp – tid. Planen var egentlig den at jeg ”bare” skulle bli liggende i senga i et par minutter før jeg sto opp og begynte på nok en fredag. Dama som hadde kurset i ”Kropp og selvfølelse”, som jeg deltok på før jul, sa at jeg måtte øve meg på det. Bli liggende, strekke på meg og kjenne hvordan det var å våkne. Jeg har en tendens til å kaste meg ut av senga før kroppen min registrerer at natten er over. Jeg prøver på det og denne gangen slo det litt feil. For andre gang denne uka holdt jeg på å forsove meg og gå glipp av frokosten som blir satt frem i spisesalen. Ikke at det er verdens undergang, siden jeg har mat på internatet, men likevel. Igjen kan jeg høre den rungende latteren, den fordervede og grusomme klukkingen til demonen. Elefantstemmen. Min største trussel og min verste fiende. Den som vil meg vondest. Selv ikke Herr Angst og Mørkets Fyrste har noensinne hatt lyst til å skade meg så mye. Sammenlignet med Elefantstemmet er disse to bare et par simple skapninger som jeg i blant kommer i konflikt med. I løpet av tiden som har gått, har jeg blitt ganske flink til å takle dem. Det er først når de kommer på besøk sammen med Elefantstemmen at ting begynner å bli veldig, veldig vanskelig.
Jeg gjør et tappert forsøk på å lukke ørene mens jeg slenger føttene utenfor senga, vrir av meg den rutete pysjamasoverdelen, rasker til meg en sort hettegenser som ligger slengt over stolen som jeg i all hast trør over hodet og løper av sted. Jeg springer ut av internatet, opp den skjeve murtrappa og opp den lillebakken som jeg må gå når jeg skal opp til skolen. Jeg løper. Jeg haster av sted med den leende elefantstemmen tuslende etter meg. ”Løp fra ham, Annika. Jeg vet du kan. Løp!” Og jeg gjør det. Jeg må komme først inn i spisesalen, jeg må ha forspranget. Greier jeg det, blir ting litt lettere.
Inn ytterdøren, bortover de få meterne som jeg må gå for å komme frem til døra som leder inn til spisesalen og igjennom den. Tramp, tramp. Elefantstemmen kommer etter; skriker, hyler og gnåler så høyt at trommehinnene mine gråter i smerte og fortvilelse. ”Stopp! Vent på meg!” åneidu. Kommer ikke på tale.
Jeg rekker akkurat å stille meg ved siden av frokostbuffeen før han tar meg igjen. Skynder meg med å forsyne meg med det jeg skal ha til frokost mens jeg er fast bestemt på å vinne dette kappløpet. Jeg må vinne. I følge poengtavla som henger på den ene romveggen min, ligger jeg litt bak Elefantstemmen. Så… jeg trenger disse frokost – poengene. Det er mange å hente her og klarer jeg om så bare halvparten, har jeg i alle fall fått betraktelig flere poeng på denne tavla.
”Du tror ikke du skal…?”
”litt mindre her..?”
”Hvis du bare bytter ut dette med dette. Det blir omentrent det samme…”
”Du tror vel ikke du trenger dette?”
Hysj. ”La meg være i fred, er du snill.” Jeg prøver å være hyggelig, selv om jeg vet at det ikke er noe poeng i det. Man skal ikke være trivelig med Elefantstemmen. Da får han fort overtaket og vinner. Sånn er det bare.
Vi setter oss ved samme bord, Elefantstemmen og jeg. Jeg setter kopper og fat strategisk plassert, slik at jeg får plass til å ha dagens utgave av Bergens Tiede ved siden av meg. Distraksjon. Tankeflukt. Mestringsstrategi. Mens jeg tygger, svelger og drikker for harde livet, sitter Elefantstemmen der ved siden av meg og kommer med den samme, gamle regla. For hver munnfull jeg tar, rister han mer og mer i armen min. ”Hva driver du med? Du kan da ikke tro at det der er normalt? Drittjente!!” Ord på ord på ord. Det er ikke så greit å være Annika når Elefantstemmen forteller meg hvor elendig jeg er i alt. Når Elefantstemmen gnir inn hvor skrekkelig jeg er. Grusom. Fæl.
I det jeg er halvveis igjennom frokost – grøten, er jeg på nippet til å gi opp. Det er like før jeg tar med meg tingene mine, kaster maten jeg har igjen og går min vei – lenket til Elefantdemonen som en ulykkelig hund i bånd. Jeg trenger en pustepause. Jeg tar en pustepause før jeg uventet og overraskende overlumper Elefantstemmen med å skrape sammen alt jeg har igjen i skåla mi og kaster alt inn i munnen på en gang.
”Hva er det du tror du…”
”Pokker heller. Gå din vei.” Jeg setter fra meg de tomme fatene på tralla med skitne matgreier og løper. Jeg løper fra stemmen hans, fra maset, fra stanken. Elefantstemmen sitter alene igjen.
Det er vanskelig. Jeg er kanskje ikke den flinkeste eller den sterkeste – og muligens veldig svekken, men jeg har i det minste skåret mål. Jeg gir ikke opp.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Bra jobba Annika!! Hilsen Gry
Kjempebra Annika,det viser bare at du ikke gir deg selv når du har tankene,det destruktive pustende oppi nakke din.
De som bare viste hvor vanskelig dette her faktisk er,skulle vist hvor tøft dette er,og hvor godt det føles å vinne hver gang.
du er en fighter!!
klem