fredag

Du skal høre mye.


Selv etter alle disse månedene som har gått og selv om forandringene fra før og nå er umulig å ikke legge merke til, ramler det fortsatt noen gullkorn her og der ut av munnene til mennesker rundt meg. Ord, setninger og tull som er rettet mot meg, kroppen min, mat og alt som hører med. Selv om jeg har lært meg å tåle både det ene og det andre og selv om kroppsbildet mitt har blitt noe bedre og jeg ikke har noe problem med å ta i mot komplimenter, er jeg fortsatt veldig sårbar. Det er ikke noen hemmelighet. Som oftest ser jeg forskjellen på spøk og alvor, men noen ganger slår ting veldig, veldig feil. Selv om de situasjonene som går fullstendig galt egentlig bare var rettet som en liten ”pekepinne” mot noe som jeg kanskje burde endre på, kan det fort bli vendt fullstendig opp – ned fra min side og gjøre ting ganske mye verre.

dagens:
X: ”Du får gjøre en liten innsats.”
  

A (satt ut og deretter sint): ”UNNSKYLD MEG. Ikke kom her og fortell meg at jeg IKKE har gjort en innsats! Tenk på hvordan jeg så ut for litt over et år siden. Hva kaller du det? Her har jeg slitt meg opp fra bunnen av; jeg har klatret meg opp fra den forbaskede gjørma, grått mine blodige tårer, kjent på en smerte du ikke kan FORESTILLE deg, falt, slått meg og likevel har jeg reist meg igjen av kun en grunn: JEG SKAL BLI FRISK. Her har jeg bitt tennene sammen, jeg har stått i mot monsteret i situasjoner der jeg kunne gitt etter, jeg har prøvd og prøvd og prøvd og jeg HAR kommet meg tilbake til hverdagen. JEG FUNGERER. NEIDA så er jeg ikke frisk og det er jeg fullstendig klar over, jeg VET at jeg ikke er ferdig med både det ene og det andre, men anoreksien styrer meg i alle fall ikke sånn som før!!! OG SÅ KOMMER DU HER OG FORTELLER MEG AT JEG MÅ GJØRE EN INNSATS FORDI JEG IKKE ER HELT DER JEG EGENTLIG SKAL VÆRE? HVA TROR DU JEG DRIVER MED? TROR DU JEG HOLDER PÅ MED DETTE FORDI JEG SYNES DET ER SÅ UTROLIG MORSOMT???????????????????”

Av og til blir jeg fryktelig rasende. Jeg får lyst til å slenge ting veggimellom, knuse glass, skrike, ødelegge noe – hva som helst, bare for å få ut all aggresjonen som i blant blir så intens at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Det er i slike situasjoner som den ovenfor at jeg plutselig ikke forstår hvorfor jeg orker. Det er når slike ting oppstår, noe som heldigvis ikke er så ofte, at jeg begynner å tenke på at jeg like godt bare kan drite i dette, gi opp og at det ikke spiller noen rolle. ”Jeg trenger ikke å klare det. Det er ikke noen vits. Ikke noe poeng. Jeg er ikke flink nok til det engang, så jeg bare.. Jeg kan la alt forfalle, for ingenting spiller noen rolle. Drit i det. Orker ikke. Folk ser bare feilene uansett. Jeg kan like godt bli syk igjen – det er jeg flink til og det kan jeg. Jeg er kjempeflink til å være syk.”

I slike situasjoner må jeg slå meg selv i hodet, spørre meg selv om hva jeg egentlig tenker på og MED og huske på at jeg ikke gjør dette for noen andre. Jeg verken spiser eller kjemper mot spiseforstyrrelsen for at mamma, pappa, lillesøster, lillebror eller noen andre mennesker skal bli fornøyde. Jeg gjør det for meg. Det er et valg jeg har tatt, det er noe jeg har bestemt meg for og noe jeg står ved. Det å skulle bli frisk for sin egen del er muligens det viktigste valget jeg noen sinne kommer til å ta. Lar jeg være å ta stilling til det og hvis jeg ikke prøver, kommer jeg ikke til å kunne ta noen andre valg heller. Dessuten har jeg ikke lyst til å være flink eller flinkest i å være syk. Jeg har heller ikke noe mål i å være den flinkeste i å bli bedre eller den flinkeste i å være frisk. Jeg har bare lyst til å bli bra og leve et vanlig liv. Det er alt og det skylder jeg meg selv.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Er ikke mange som tenker på hva man sier, men jeg synes likevell man har full rett til å returnere et svar når noe sårer. I hvert fall når det gjelder noe man har kjempet så lenge for. Noe nemlig DU har gjort, og fremdeles gjør.

Vit at du er et forbilde for mange her ute, Annika. At du skriver så ærlig og reflekterende gir oss mot, gir meg masse tanker om å endre vei. Mot den friskere delen, fra den syke boblen man lever i som spiseforstyrret.

Stå på! Heiagjeng rop og glad påsk til deg :)

Anonym sa...

Jeg heier og. Du er tøffest :)

Tine sa...

så enig med deg som det går ann å bli!!
håper du har en fin påske videre:)

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive