I går prakket jeg meg i bilen sammen med mamma, pappa og lillesøster, lot lillebror (som ikke er så liten lengre) være igjen i Tromsø som fungerende barnevakt for hunden vår, og dro til Narvik etter tradisjonens tro. Det har seg sånn at vi som oftest tilbringer noe av feriene i Narvik, byen der mamma er født og oppvokst. Av mange grunner har jeg alltid hatt et spesielt forhold til denne byen, men etter at jeg flyttet hit høsten 2008 og deretter flyttet ut igjen fordi jeg var for syk til å være på egenhånd, er det like rart å komme tilbake hver gang jeg gjør det.
Selv om min tid som anorektiker på heltid er over og livet mitt har blitt helt annerledes, har jeg ikke lagt fortiden bak meg. Gang på gang dukker det opp gamle bilder inne i hodet mitt og jeg går ufrivillig igjennom ting som skjedde for lenge siden. Av og til er det veldig vondt, men som oftest ganske fint. Fint fordi jeg, i dag, kan smile av det, riste litt på hodet og være strålende fornøyd for at jeg ikke lengre er der jeg har vært. Hver gang jeg kommer til Narvik ser jeg alltid for meg den 17 år gamle - snart 18 og den 18'åringe Anorektiske Annika. Anorektiske Annika med de sorte trillrunde øynene. Den syke jenta som aldri smilte og som alltid gikk så utrolig fort, som om hun hadde djevelen etter seg - og det var vel kanskje det hun hadde også. Jeg ser for meg den døde, Anorektiske Annika som løp opp trappene til legekontoret som ligger midt i sentrum, legekontoret der de tror på et liv før døden og Anorektiske Annika som gikk der fra mens hun tygde på en tyggegummi som for lenge siden hadde gått ut av smak. Anorektiske Annika som bare lå på sofaen, leste ambulansebøker og pugget latinske navn på kroppsdeler, Anorektiske Annika som gikk til skolen, som gikk fra skolen og som aldri gjorde noe annet midt i mellom. Anorektiske Annika som ikke hadde et ordentlig sosialiv og som tilbrakte de fleste timene i døgnet til å tenke på mat, lese kokebøker og som brukte timer på Prix, uten å kjøpe noe.

Jeg ser for meg hvordan Anorektiske Annika stabler seg av sted igjennom høsten, underernært, skrekkelig tynn og som gjør et helhjertet - men fullstendig mislykket forsøk på å få verden til å tro at hun er helt frisk. Få verden til å tro at hun er helt okei, har det fint og at alt er som det skal. "Jeg har bare god forbrenning." Åh, jeg husker henne. Jeg husker hvor vondt hun hadde det og det ble ikke bedre da hun begynte å SE rundt seg og forsto at de hadde alt hun ikke hadde og var alt hun ikke var. Et liv. Livskvalitet. Frisk.
Jeg ser henne for meg og jeg takker alle mine nære og kjære, Gud, dere som lesere, Gud og hvem det enn måtte være at Anorektiske Annika ikke finnes mer.