Etter høstferien som var i begynnelsen av oktober, fikk jeg en overraskelse fra Karianne på skolen min. Hun hadde nemlig vært på rommet mitt utenat jeg var klar over det og plassert et lite glass med lokk på, på bordet mitt. Ved siden av hadde hun lagt igjen en lapp: "Du er herlig. Quote: spis, elsk, lev." Hun hadde skrevet det samme på boksen som inneholdt flerfoldige ruter med Freia Melkesjokolade med NonStop. Da jeg fant denne lille gaven, hadde jeg lyst til å gråte. Kun fordi det var en av de fineste pressangene jeg hadde fått (og fortsatt har) i hele mitt nittenårige liv. På den tiden da jeg var en anorektiker uten et liv, ville jeg satt meg ned på gulvet og ristet i angst mens jeg hylskrek i fortvilelse og frykt for at kaloriene kanskje ville løpe ut av glasset og på et magisk vis, voldta meg brutalt. Men da jeg oppdaget dette lille glasset var jeg overveldet av fine følelser, fordi jeg var klar over hvor mye omsorg det lå i det.
Det har seg sånn: glasset har stått urørt i vinduskarmen min siden. I oktober hadde jeg et håp om at jeg i løpet av året ville spise hele greia, men så langt kom jeg aldri. Og dette til tross for at jeg var, la oss kalle det "en smule bedre" da, enn det jeg er akkurat nå.

I natt opplevde jeg noe rart. Etter jeg hadde slått av lyset i 02 - tiden, ble jeg som vanlig liggende sammenkrøllet i senga mens hodet plagde meg med både det ene og det andre. Akkurat nå sover jeg ikke så bra for tiden og den forbaskede hjernen løper maraton og nekter å slappe av med mindre jeg tar noe som sender meg rett til drømmeland. Men, da jeg lå der med samme smørja som alltid, begynte jeg å tenke på boksen  i vinduskarmen. Og helt ute av det blå, uandmeldt og overraskende, fikk jeg plutselig lyst på sjokolade. Jeg har ikke spist det på en god stund.
"Nei, herregud!!!!" skrek Elefantstemmen, "Hva i alle dager er det du tenker på???!??!? Og med??? Er du helt fjern? Idiotiske dritt. Du tar noen Valerina forte, lukker øyene igjen og SOVER."
"...." hvisket jeg og hadde fortsatt fryktelig lyst på den sjokoladen. Jeg klarte ikke å tenke på noe annet.
"HØRER DU?"





Jeg vred på meg, kastet meg frem og tilbake under dyna og sukket bittert, før jeg satte meg opp. Hadde det ikke vært for at de fleste på internatet hadde tatt kveld for lenge siden, ville jeg satt i gang med et høyt og hjerteskjærende skrik.
"F*** ta deg," hvisket jeg. "Dra dit du hører hjemme. Nedenom og hjem, sammen med flammene. Du vet hvor det er."
Deretter åpnet jeg boksen, stirret ned i den og tok opp en sjokoladebit - og jøss, jeg puttet den i munnen og tygde på den. Svelget den. Deretter... tok jeg en halv til. Elefantstemmen var langt fra glad og jeg, vel, var en anelse kvalm. Sjokoladen hadde helt sikkert gått ut på dato for en stund siden. Samvittigheten holdt på å ta knekken på meg, og det tok en evighet før jeg sovnet - men likevel. Jeg hadde gjort det.

I morges da jeg sto opp og var en tur innom toalettet, ble jeg stående fremfor speilet mens jeg betraktet meg selv. "Herregud, jente. Du trenger en sjokoladebit til," sa jeg til meg selv, før jeg gikk tilbake på rommet mitt og spiste en til. Og deretter... enda en. To sjokoladebiter, og ja, jeg ble, nok en gang, kvalm. Resten havnet i søppelbøtta sammen med allverdens gammel dritt, men akkurat det var ikke så nøye.
Jeg har spist sjokolade. 3 og en halv sjokoladebit! Av alle ting i hele verden, sitter jeg her for meg selv på rommet mitt, og smiler mens Elefantstemmen lager et evinnelig rabalder, raserer rommet mitt og har satt i gang en skrekkelig krig. Det gjør ikke noe. Jeg er kanskje ikke så veldig glad, en smule kvalm og har gammel sjokoladesmak i munnen - men det betyr ingenting. Jeg har fått 3 mål og jeg trengte dem!!

Og nå? Nei, nå skal jeg spise frokost.