Det er litt av noen dager. Så mye som skal gjøres, mange ting som skal ordnes opp i, ting som skal ordnes og mange ting å tenke på. Mye å tenke på. Hodet er fullt hele tiden og jeg kjører på for fullt. Jeg er høyt oppe store deler av tiden og det er i alle fall noe. 

På mange måter er det mye som ikke er så veldig okei, men siden jeg kom hjem fra Irland, har jeg vært ganske stabil. Humørmessig, i alle fall mer enn det jeg har vært på lenge. De velkjente, brutale og mindre kjære svigningene mine har vært i fåtall, noe som betyr at solbærpillene mine faktisk fungerer og hjelper til. Dessuten tror jeg en av grunnene til at jeg klarer å holde meg på pluss skalaen av humørtermometeret store deler av tiden, er det at jeg holder hodet i "sjakk" med trivelige fritidssysler som blant annet innebærer timesvis fremfor datamaskinen på rommet til Caroline, mens vi lever i hver vår Sims - verden. 

Selv om jeg ikke er ned i verdens dypeste gjørmehull, vet jeg ikke hvordan jeg har det. Det er mange ting som er fryktelig feil og som ikke er helt som de skal være. For øyeblikket er jeg svekket og det er vondt. Det er vondt, vanskelig og forferdelig bittert å innse, men jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å akseptere det, jobbe med og komme meg fullt og helt tilbake. Som alle andre mister jeg litt piffen i blant. Jeg får lyst til å slenge alle asjetter, brødskiver, glass og hva det nå enn måtte være i veggen og løpe min vei. Jeg svinger mellom å være veldig, veldig bestemt og ekstremt ambivalent. Bare tanken på det gir meg lettere migrene og jeg stresser fordi jeg er så fryktelig redd for å feile. Jeg er redd. Jeg er redd for å havne tilbake til en grusom tilværelse som jeg befant meg i for over ett år siden, redd for at alt jeg har jobbet for faller i grus bare fordi jeg ikke er sterk nok, flink nok, bra nok. Som jeg skrev tidligere: kanskje er det akkurat det jeg trenger. Det er vanskelig å innrømme, tøft å godta, men sånn er det bare. Det er en vanskelig prosess og jeg velger å tro at frykten og redselen er en god ting. Noe som kan skape nok en drivkraft til å fortsette kampen. 

Som alle sier: tenk positivt. I blant er det ikke så enkelt, men om man klarer det, er man et godt stykke på riktig vei.

Jeg finner nok en løsning. Dessuten er det noe som er veldig bra i all dritten: jeg både ser og kjenner de forandringene som plutselig har skjedd med meg og kroppen min. Av alle ting i hele verden, greier jeg faktisk å se hvordan jeg ser ut. Bare det er en revolusjon i seg selv. 

Uansett. Det har vært en travel dag både for meg og klassen min. Vi har hatt linjekvelden som vi egentlig skulle ha i februar en gang, og det har vært mye å gjøre - spesielt med tanken på at vi bare har hatt toppen tre dager på oss. Skru sammen et program, øve inn, dekke bord, sørge for at alt fungerer, stå på scenen og blablabla. Hele pakka.

Nå er jeg veldig sliten, på en god måte, og ting er ikke så verst. På mange måter er jeg fornøyd med dagens innsats for meg selv, og det er det viktigste. Det viktigste av alt.