mandag
Mandag.
3/01/2010 07:53:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Skole – mandag, høytlesning av ei novelle på rundt førti sider som blir regnet som en av verdens beste noveller, DPS – mandag og sove – mandag. Det er som vanlig veldig greit å være tilbake på skolen, men det er kaldere her enn jeg hadde trodd det kom til å være. ”Er det noe jeg savner med Bergen, så må det være temperaturen,” sa jeg flere ganger før jeg reiste tilbake. Selv om kulden ikke vises så godt på graderstokken er det likevel iskaldt.
Timen på DPS gikk greit. Jeg glemte å ta med meg den tegninga av kakestykkene mine, men det spilte ingen rolle. Psykologen min hadde uansett glemt av hele greia. Vi snakket litt om det som skjer fremover og alt er fortsatt usikkert. I dag gikk søknadsfristen til VGS ut, og selv om jeg har søkt meg både hit og dit, kommer jeg ikke så langt med det uten at alt det andre er i orden. Evinnelige styr og kaos. Hvis jeg blir værende her til høsten skal behandleren min henvise meg til noe, gudene må vite hva hun kalte det – det er i alle fall et nytt behandlingsopplegg som tar for seg både det ene og det andre.
*
Middagstid, matbordet og alt det der:
”blablabla,” hvisker Elefantstemmen og klapper meg på kinnet, ”blablablabla….” Noen ganger, på dager som er verre enn andre, må jeg se meg rundt og ta en titt på de jeg sitter å spiser sammen med. Bare for å sjekke om de legger merke til eller registrerer nærværet hans. Det er svært sjeldent de gjør det.
Elefantstemmen og jeg har en stum diskusjon inne i hodet mitt, han skraper, tisker og hvisker og jeg prøver så godt jeg kan å stenge ordene ute. Jeg orker ikke gnålet hans. ”Stopp!” skriker han, ”Stopp! Drittjente!”. Setningene som kommer etter er så stygge og fæle at de ikke kan bli skrevet ned uansett hvor det måtte være. Jeg må ta pustepauser. Jeg må drikke vann. Jeg må løfte gaffelen, tygge og svelge. Uansett hvor høyt stemmene skriker og skjærer igjennom alt som er av meg fortsetter jeg. ”Gjør det motsatte. Gjør det motsatte. Gjør det motsatte. Fortsett.” Mens jeg gjør nettopp det, trekker jeg samme øyenbrynene slik at det ser ut som jeg er fryktelig sint – noe jeg også er og stirrer ham i øynene.
Tallerkenen blir tom. Alt er borte, alt er plassert inne i meg, kroppen er fornøyd, Elefantstemmen er sint og jeg, vel, jeg er ganske så, ja, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. I det jeg setter fra meg bestikk, glass og asjett på vogna der oppvasken blir plassert, ler jeg. Jeg gliser i det jeg går ut av skolebygningen og trasker ned til internatet. Joda, jeg er en smule splittet i to, tre og fire, men jeg har i alle fall gjort som jeg skal. Som jeg må. Det jeg vet er rett og riktig. Akkurat nå er jeg stolt. Jeg vant. Jeg fikk det til.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Flott,... deilig å ta rotta på elefantstemmen...
Vis han hvem som er sterkes kanskje han gir opp til slutt!!!!!!!
klem fra S
Er det DBT-behandlig psykologen din henviser deg til?
Marit
S: Ja, man må prøve å ta rotta på den.
Marot: Jeg er litt usikker, men det høres kjent ut. Det er godt mulig :)