søndag
Retur, tilbake til hverdagen og sånn.
2/28/2010 12:21:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Nok en gang pakker jeg den rosa kofferten min, rydder ”pikerommet” som alltid ser ut som en katastrofe og gjør et relativt tappert forsøk på å skrape sammen de tingene jeg tror jeg burde ta med meg. Den siste dagen i vinterferien har kommet og det er tid for å slå i hjel noen timer på Tromsø lufthavn, møte de fryktelig stygge veggene på flyplassen i Bergen, prøve å finne veien ut til bagasjebåndet, sette seg på bussen til Hylkje som omentrent aldri går og sist, men ikke minst: komme tilbake til hverdagen, struktur og det som måtte høre med.
Som vanlig har det vært noen øyeblikk og noen dager der jeg har ligget langflat fremfor peisen innpakket i et ullteppe mens jeg har mumlet noen ord om at jeg slettes ikke har lyst til å gjøre noen ting. ”Jeg har ikke lyst til å pakke. Jeg har ikke lyst til å reise tilbake til Bergen. Jeg har ikke lyst til å dra til Irland. Og… jeg har i alle fall ikke noe lyst til å være her.” Innerst inne vet jeg at akkurat det bare er bullshit. Jeg vil være i Bergen. Jeg vil gå på skole. Jeg vil egentlig reise til Irland, og ja, jeg har ikke lyst til å bli sittende i Tromsø på samme vis som jeg gjør i feriene der jeg er alene hjemme: i en av de ganske stygge grønne stolene vi har i stua eller i skinnsofaen mens jeg trykker på datamaskinen og F5 for å se om det har kommet noe nytt på Facebook. Jeg vet også at jeg kommer til å angre om jeg velger å ta det sistnevnte valget som ikke er hensiktsmessig på noen som helst måte. En gang for lenge siden, den gangen da jeg gikk medier og kommunikasjon og sluttet på skolen, tilbrakte jeg dagene med absolutt ingenting. Det eneste jeg fordrev tiden med var å være med på konkurranser på internett og gå til BUP en gang i uka for å snakke med en behandler jeg absolutt ikke gikk overens med. Jeg tok ikke telefonen når NAV’s oppfølgingstjeneste ringte meg og jeg svarte ikke på brevene jeg fikk i posten. Det gjorde selvfølgelig ingenting spesielt mye bedre og siden jeg er ei helt annen jente i dag med fornuften i behold, med en relativt god livskvalitet og med en hverdag jeg virkelig setter pris på, vet jeg hva jeg må og burde gjøre. Så; hey, jeg drar tilbake og når alt kommer til alt gleder jeg meg veldig til å se folk igjen.
I går hadde jeg en veldig fin kveld. Jeg tilbrakte noen timer hos Merete, var en tur hos Kine og endte til slutt opp ute sammen med mennesker og festligheter. Selv om jeg omentrent aldri har lyst til å dra ut når dagen kommer, vet jeg at jeg har godt av å komme meg utenfor de rammene jeg som regel er i. Det er godt å se folk. Det er godt å være levende når man faktisk kan. Når man har vært innlagt over tid og lignende blir man litt isolert og det tar til å komme seg fullt og helt tilbake til hverdagen. Jeg bruker tid, kanskje fordi jeg har behov for det og nå tror jeg at jeg er klar for å finne noen interesser, noe å drive med på fritiden. Kanskje ta noen kurs, begynne med noen aktiviteter, begynne å trene litt igjen og ting som det. Kanskje, kanskje ta opp ridningen jeg holdt på med for noen år tilbake. Jeg pleide å elske det. Når ting blir stabilt fra høsten av og når jeg vet hvor jeg skal være, skal jeg samle sammen trådene. Da slutten på begynnelsen av friskhetsprosessen begynte og jeg startet å skrive de første kapitlene alene, var det å begynne på skolen en stor del av det. Nå må jeg fortsette.
Uansett. En av de tingene som alltid plager meg litt når feriene tar slutt, er det at jeg aldri klarer å få møtt alle de menneskene jeg har lyst til å treffe når jeg er i Tromsø. Gamle venner som jeg pleide å tilbringe all tid sammen med for lenge siden, venner jeg ikke har sett på evigheter og vel så det og alt det gir meg dårlig samvittighet. Jeg har ikke noe å unnskylde meg med, men kanskje… må jeg akseptere at det er umulig å gjøre alt. Det er og blir vanskelig.
Ja, ja. Nå er den første delen av sommerferien i boks. 13.juni reiser jeg på en toukers ferie til Egypt sammen med Inger, Sunniva og Merete. Etter det jeg har lest av fakta og informasjon er jeg spent på hvordan det kommer til å bli.
Som vanlig har det vært noen øyeblikk og noen dager der jeg har ligget langflat fremfor peisen innpakket i et ullteppe mens jeg har mumlet noen ord om at jeg slettes ikke har lyst til å gjøre noen ting. ”Jeg har ikke lyst til å pakke. Jeg har ikke lyst til å reise tilbake til Bergen. Jeg har ikke lyst til å dra til Irland. Og… jeg har i alle fall ikke noe lyst til å være her.” Innerst inne vet jeg at akkurat det bare er bullshit. Jeg vil være i Bergen. Jeg vil gå på skole. Jeg vil egentlig reise til Irland, og ja, jeg har ikke lyst til å bli sittende i Tromsø på samme vis som jeg gjør i feriene der jeg er alene hjemme: i en av de ganske stygge grønne stolene vi har i stua eller i skinnsofaen mens jeg trykker på datamaskinen og F5 for å se om det har kommet noe nytt på Facebook. Jeg vet også at jeg kommer til å angre om jeg velger å ta det sistnevnte valget som ikke er hensiktsmessig på noen som helst måte. En gang for lenge siden, den gangen da jeg gikk medier og kommunikasjon og sluttet på skolen, tilbrakte jeg dagene med absolutt ingenting. Det eneste jeg fordrev tiden med var å være med på konkurranser på internett og gå til BUP en gang i uka for å snakke med en behandler jeg absolutt ikke gikk overens med. Jeg tok ikke telefonen når NAV’s oppfølgingstjeneste ringte meg og jeg svarte ikke på brevene jeg fikk i posten. Det gjorde selvfølgelig ingenting spesielt mye bedre og siden jeg er ei helt annen jente i dag med fornuften i behold, med en relativt god livskvalitet og med en hverdag jeg virkelig setter pris på, vet jeg hva jeg må og burde gjøre. Så; hey, jeg drar tilbake og når alt kommer til alt gleder jeg meg veldig til å se folk igjen.
I går hadde jeg en veldig fin kveld. Jeg tilbrakte noen timer hos Merete, var en tur hos Kine og endte til slutt opp ute sammen med mennesker og festligheter. Selv om jeg omentrent aldri har lyst til å dra ut når dagen kommer, vet jeg at jeg har godt av å komme meg utenfor de rammene jeg som regel er i. Det er godt å se folk. Det er godt å være levende når man faktisk kan. Når man har vært innlagt over tid og lignende blir man litt isolert og det tar til å komme seg fullt og helt tilbake til hverdagen. Jeg bruker tid, kanskje fordi jeg har behov for det og nå tror jeg at jeg er klar for å finne noen interesser, noe å drive med på fritiden. Kanskje ta noen kurs, begynne med noen aktiviteter, begynne å trene litt igjen og ting som det. Kanskje, kanskje ta opp ridningen jeg holdt på med for noen år tilbake. Jeg pleide å elske det. Når ting blir stabilt fra høsten av og når jeg vet hvor jeg skal være, skal jeg samle sammen trådene. Da slutten på begynnelsen av friskhetsprosessen begynte og jeg startet å skrive de første kapitlene alene, var det å begynne på skolen en stor del av det. Nå må jeg fortsette.
Uansett. En av de tingene som alltid plager meg litt når feriene tar slutt, er det at jeg aldri klarer å få møtt alle de menneskene jeg har lyst til å treffe når jeg er i Tromsø. Gamle venner som jeg pleide å tilbringe all tid sammen med for lenge siden, venner jeg ikke har sett på evigheter og vel så det og alt det gir meg dårlig samvittighet. Jeg har ikke noe å unnskylde meg med, men kanskje… må jeg akseptere at det er umulig å gjøre alt. Det er og blir vanskelig.
Ja, ja. Nå er den første delen av sommerferien i boks. 13.juni reiser jeg på en toukers ferie til Egypt sammen med Inger, Sunniva og Merete. Etter det jeg har lest av fakta og informasjon er jeg spent på hvordan det kommer til å bli.
Men først av alt er det Irland 12.mars.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
<3
dagene blir fort veldig lange og tiltaksløs når man ikke har noe å fylle dem med. så det er sikkert veldig greit om du finner noe å fylle dagene dine med.
å være sosial virker slitsomt enkelte ganger,men det blir jo som regel veldig koslig når man først joiner noe. Man må bare ta skrittet å gjøre det.
Jeg tror ikke du kommer til å angre på bergenstur eller irlandstur når du først er der. forandring fryder.
Og Irland er jo magisk.
klem