”har du noen ganger tegnet ei av disse kakene?” spurte psykologen min den siste timen jeg hadde før vinterferien. Det er litt over uker siden.

”Kakene?” spurte jeg forvirret. Jeg har aldri tegnet ei kake i hele mitt liv. Ja, hvis man ser bort i fra slike greier med lys på som man tegner på bursdagskort. Jeg er litt usikker på om det kan regnes med. Jeg forsto i alle fall ikke helt hva hun mente med det.


”Ja. Kakene eller kake med kakestykker, er kanskje ei bedre forklaring,” fortsatte hun og hentet frem et papir hun hadde kopiert fra den store, tykke boka hun alltid har liggende på bordet når jeg kommer til timene mine. Den handler om spiseforstyrrelser. Siden psykologen min ikke har spesialisert seg innenfor temaet, trenger hun sikkert en eller annen form for… ja, noe sånt. Det gjør egentlig ingenting. Hun er uansett ikke så verst.


”Har du sett dette skjemaet før?” hun pekte på en stor rund sak som var plassert midt på arket. En runding som var delt inn i, ja, noe som kunne ligne på kakestykker eller pizza stykker eller noe i den duren. Jeg nikket. Jeg har det. I løpet av årene der jeg har gått i behandling for spiseforstyrrelser har jeg sett både det ene og det andre, selv om jeg sikkert ikke har fylt ut mer enn halvparten av dem. ”Jeg har ikke lagd eller jobbet med en sånn greie før,” sa jeg og så nysgjerrig på arket. Jeg liker oppgaver. Jeg liker å ha slike til å arbeide med.


”Okei. Her skal du, som du sikkert ser, tegne en sirkel, dele den opp i biter avhengig av hva som passer for deg akkurat nå. Kan du gjøre det?”


”Mm,” nikket jeg. Selvfølgelig. Jeg prøver å være en flink pasient. Jeg prøver å gjøre det de vil jeg skal – til og med skjemaer jeg ikke har stor tro på. Her gjelder det å prøve alt. Jeg har forkastet nok forslag i løpet av årene som har gått, og det skader ikke å teste nye ting. Man vet jo aldri hva man får ut av det. Kanskje dukker det plutselig opp et viktig ”AHA” etterfulgt av et skinnende lys i ei lampe. Nei, man vet aldri. ”Jeg kan gjøre det i vinterferien. Jeg tar det med neste gang,” sa jeg før jeg takket for meg.


Denne kake - pizza - greia ser slik ut. Den eneste forskjellen er det at jeg skulle tegne inn noe annet. Family, work, shape - weight - and eating, other, friends, sport og music. Man kan sikkert finne andre alternativer til hva man vil fylle ut også. Dette skal vise hva som tar størst plass i livet mitt og hva jeg bruker mest tid på.
"having a pie chart with a dominant slice narrows one's life and self - perpetuating. It results in the marginalization of other aspects of life." Det sto en haug med andre ting også, men meninga er at man skal få et overblikk over hvilken del som tar størst plass i livet ens. Det sto noe om at hvis man har det bra slik, for eksempel hvis venner eller familie er veldig sentralt (noe som er normalt) gjøre det ikke så mye. Det er sunt. Men det er umulig å ha det bra hvis den biten som dreier seg om mat, kropp og vekt tar størst plass og dominerer livet fullstendig.

I dag lagde jeg mitt eget skjema og jeg er alltid litt redd for hva jeg kan oppdage når jeg gjør slike ting. Kanskje fordi jeg på forhånd bestemmer meg for at jeg må svelge stoltheten og være fullstendig ærlig mot meg selv. Jeg tror det er viktig.
Uansett. Jeg ble egentlig ikke så veldig overraskende over resultatet og jeg kom til å tenke på hvordan ting var for, ja, over et år siden. Da ville den ene delen, den o'store crapdrittmonster biten ta nesten hele sirkelen. I dag var det fryktelig godt å se at den har krympet betraktelig. Det viser fremgang og jeg satser på at jeg etter hvert kommer til å finne en balanse.

I ettermiddag er det middagslaging til meg og lillesøster og planer om å dra på kino. Siden jeg ikke har vært alt for mye ute av huset denne uka, blir det godt å komme seg ut. Dessuten er denne dagen ikke så verst.