Det finnes dager der jeg har lyst til å klatre opp på ei stor bygning, stille meg midt på taket og skrike ut all frustrasjon, all innestengt sinne som jeg egentlig ikke tør kjenne på og la hele verden få høre all dritten som eventuelt måtte eksistere. Det finnes slike dager; de er, de kommer og de går akkurat som de vil, og uansett hvor og når de oppstår er det like irriterende hver eneste gang.

Det finnes ord jeg ikke har lov til å si. Det finnes setninger som ikke passer seg, formuleringer som helst ikke skal sies høyt sammen med andre mennesker, linjer som heller ikke burde skrives ned i dagboka fordi… desto oftere man gjentar seg selv og de negative tingene, jo mer virkelig blir dem. Men det er dager, det er dager der jeg virkelig har lyst til å åpne munnen og la alle ordene trille ut. De forbudte ordene. DET forbudte ordet. T – ordet og alt som handler om det.

Vel, vel og sånn går dagene. Det er så mange ting man skal forholde seg til, det er så mye som skal jobbes med og det er ditten, det er datten og dadidadida. Det er en del av gamet og det er sånn det er. Jeg jobber med det.

Nei, nå skal jeg kaste all verdens frustrasjon i en bakebolle, klæsje sammen både ciabatta og rundstykker. Dessuten skal jeg se filmer fra 80 – tallet. Halleluja – hår, buttons, Levis, store øredobber og alt som hører med.