Jeg er ikke så fryktelig flink til å blogge, i alle fall for øyeblikket. Og jeg føler at over halvparten av det jeg skriver ikke er så veldig spennende. Jeg kan alltids unnskylde meg med at jeg øver meg på turen til Irland – det kommer til å bli en toukers pause fra internett, noe som kommer til å bli fryktelig rart. Til gjengjeld kommer jeg nok til å ha masse å skrive om når jeg er tilbake.


For å være ærlig har jeg vært og fortsatt er litt skeptisk til hele turen. Det er selvfølgelig typisk meg å overdramatisere, lage et voldsomt tankekjør og slikt før jeg i det hele tatt har prøvd og jeg håper det kommer til å gå bra. Det kommer til å bli en prøvelse. To uker med reising frem og tilbake og rundt i tull, noe som kommer til å føre et helt annet måltidssystem og enormt mye jobbing for å få den velkjente kabalen til å gå opp. Mangelen på struktur er litt forvirrende, noe jeg har smakt litt på i løpet av tidligere reiser, men som da har funnet sted i mer stabile forhold. Så, hey, i stedet for mange unødvendige duppeditter skal jeg ta med meg noen ting som er 100 % sikkert. Uansett hvordan jeg snur og vender på det er egentlig de positive sidene større enn de negative: dette er en god utfordring. Resten av livet skal ikke være basert på streng struktur og voldsom orden og system på alt sammen. Jeg antar at friske mennesker har et måltidssystem som er basert på sult og metthetsfølelse, matlyst, smak og behag og så videre. Jeg tror det, jeg velger å tro at de kan spise sånn som de vil (selvfølgelig som regel faste måltider), så lenge kroppen har det fint og så lenge alt fungerer som den skal. Det er i alle fall sånn det er hjemme hos meg.

Det viktigste er å få i seg nok, så lenge man får det til å gå rundt. Dessuten kan jeg bruke disse to ukene på å bli flinkere til tre ting: mer fleksibilitet i hva jeg spiser – det er fort gjort å kjøre seg litt fast i enkelte ting og bli så kalte vanedyr, lytte til hva kroppen forteller meg og gi litt slipp på alt av planer. Kommer det ikke til å gå helt etter planen, noe jeg har bestemt meg for at det skal og må gjøre, har jeg et bra apparat rundt meg. Og så er jeg flinkere til å si fra. Jeg tror jeg har blitt flink til å be om hjelp hvis det skulle vise seg å være nødvendig. Da er det bare å svelge stoltheten, si ting som de er og igjen få et lite spark i baken. Mamma pleier å minne meg på at det ikke er verdens undergang, noe som er rett og riktig.



Hver dag er en ny sjanse til å snu, vende på ting, fortsette kampen, gå mot bedring og sånn. Hvert ordentlige skritt man tar, hver mulighet man bruker og hver utfordring man møter, er et skritt i riktig retning. Man lærer noe mens man går og lærdommen tar man med seg. Den forsvinner ikke. Det vil komme gode og dårlige dager, men det er en del av livet. Friske mennesker har oppturer og nedturer. Det viktigste man gjør er å aldri gi opp. Motivasjonen kommer til å svinge litt her og der, og det er normalt. Det er en del av gamet. Men. Krigeren, alle krigerne som går sammen i kampen selv om den er individuell bærer en enorm styre med seg. Som jeg skrev tidligere: det krever styrke, kraft og mot til å innrømme at man er svak.

Dessuten tror jeg denne turen til Irland kommer til å bli en flott mulighet til å forberede meg på sommerferien. Foreløpig er planen en tur til Egypt tidlig i juni, og har det ikke vært utfordringer før, ja, da blir det i alle fall det da. Det gjør ingenting. Jeg SKAL og jeg MÅ klare det. Som dere vet: jeg skal bli frisk. Den tilstanden jeg var i for et år siden og ganske lenge før det er absolutt ingenting å gå tilbake til.

Livet er vakkert. I perioder litt mindre enn andre, men til syvende og sist er livet utrolig fint. Det er så mye man går glipp av hvis man fortsetter å vie livet og tiden til noe man aldri vil få glede av. Jeg har tatt et valg, det tok riktignok litt tid, jeg måtte virkelig bite i det sure eplet, hoppe i det og begynne på veien. Mange av tenårene har forsvunnet til vonde ting, men jeg har lært. Jeg har vokst på det. Jeg har fått erfaringer jeg ikke ville vært foruten, selv om jeg virkelig, virkelig ønsker at jeg aldri hadde blitt syk. I blant tenker jeg at en spiseforstyrrelse er noe av det verste man kan få. Kanskje er det sant, kanskje ikke. For meg er det i alle fall virkelig. Det er det vondeste som har hendt meg og jeg velger å tro: kommer man seg igjennom det, og enten blir helt frisk eller klarer å finne en veldig, veldig god balanse slik at man kan leve med det på en god måte (mange gjør det og greier det ved å være et godt stykke over 50 – 60%) kan man i grunnen overleve det meste. Tror jeg. Det er bare tanker, ikke noe annet.

Jeg velger å tro. Jeg velger å håpe. Jeg velger livet og jeg velger å leve det for alt det er verdt. Det kommer til å ta tid å bli frisk, men det kommer til å være verdt det. ”Tålmodighet, tålmodighet, tålmodighet!” Ja.

Uansett: livet er vakkert. Jeg vet det nå.