Jeg er tilbake i Tromsø og har kommet meg hjem til det velkjente huset på Kvaløya som jeg har tilbrakt mesteparten av barndommen min. Det er her jeg har sloss med lillebror på den vanlige barnlige måten med lugging i håret, det er her jeg har lekt med dukker sammen med Inger og gått på rulleskøyter midt på vinteren. Det er her jeg gikk fra da jeg begynte på barneskolen, her jeg gjorde mine første lekser og her jeg hylte om nettene i angst. Det er her jeg har lest alle bøkene jeg kunne finne, for ja, jeg var en lesehest da jeg var liten. Det er her jeg dallet meg opp dagen jeg begynte på ungdomsskolen, det er her jeg har tilbrakt flerfoldige netter i en alder av tretten mens jeg gråt og tenkte på de store spørsmålene i livet som jeg ikke forsto. Det er her jeg krøp sammen da depresjonen sto på som verst, det er her mamma og pappa en dag kom ramlende inn døren etter en samtale med læreren min på ungdomsskolen og endelig hadde fått vite at det var noe som var feil. Det er her jeg har vært sammen med Mørkets Fyrste, Herr Angst og Elefantstemmen. Det er her jeg har hatt de fine dagene i barndommen og alle de veldig, veldig vanskelige årene som kom etter hvert som tiden gikk. Det er her mamma, pappa, lillebror, lillesøster og hunden vår bor. Gode dager, dårlige dager, tid, år, bursdager, leker, venner, konfirmasjon, krangler - alt.


Det er hjemme og samtidig ikke. Selv om det meste er forandret og endret på, er det fortsatt noe som henger igjen i veggene. Noe.
Det er 10- grader utenfor døren, det er mørkt utenfor, mamma er på tur til Sverige for å feire 50 årsdagen til ei av tantene mine, pappa ser på OL og søsknene mine har tatt kveld. Selv om det kommer til å bli ei uke som vil kreve mye energi og arbeid for å få alt til og gå rundt, tror jeg det blir litt godt også.

Fra jeg forlot skolen kl.11 i formiddag til jeg kom inn døren her rundt halv ti, har det gått mange, mange timer. Uansett hvor mye jeg har reist frem og tilbake de siste to årene, bodd - bokstavelig talt, i en koffert og alt det der, blir jeg like sliten hver eneste gang. Pakking, frakting med bil, tog eller flybuss, sikkerhetskontroller, drepe - ventetimene - tid, spise stygg og veldig dyr flyplass mat og presse rumpa ned på et flysete. Da jeg satt på flyet fra Trondheim (ja, jeg måtte bytte fly der) til Tromsø, regnet jeg ut hvor mange ganger jeg tok fly i løpet av 2009. Rundt 27 ganger.
Jeg lengter etter de månedene i fremtiden der jeg har slått meg til ro og er på samme sted over lang, lang tid. Om man ser bort fra januar og februar 2009, to måneder med reernæring og det første skrittet mot livet, er disse seks ukene som har gått etter juleferien det lengste jeg har vært på samme sted i strekk, i løpet av.... veldig lenge.

Jeg har forresten begynt å arbeide med den boka jeg lånte på biblioteket sist fredag. "Anorexia nervosa og ønsket om bedring". Den er faktisk ikke så verst.