De siste dagene har jeg gravet meg ned i fortiden og lest igjennom mange gamle notater jeg har skrevet i løpet av tiden som har gått. Det er så sårt, vondt og på en måte veldig godt. Vondt fordi jeg blir kastet tilbake i tid, får filmer i hodet fra dager som kom og gikk og går igjennom opplevelser. Men det er veldig fint også. Fint fordi jeg ikke er den jenta lengre; godt fordi jeg tydelig kan se hvor langt jeg har kommet.
Dette er noe jeg skrev mars 2008, mens jeg fortsatt gikk til BUP (barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Det begynner å bli veldig lenge siden og handlingen dreier seg om noe som skjedde noen år før.

Jeg husker første gangen. Vel; så er det vel sånn at en alltid husker den første gangen av hva det enn måtte være, og den siste også for så vidt. Den første bestevennen, den første dagen i førsteklasse, den første forelskelsen, det første kysset, første gang man lar noen ta på en, første gangen man har sex, den første prøven man stryker på, den første gangen man møter veggen, første gangen man prøver hasj (noe jeg i og for seg aldri har gjort), første gangen man drikker seg full, første gangen man skjønner at man virkelig kan noe, første gangen man… ja, hva enn det måtte være. Den første gangen.

Det var april. Jeg hadde ligget i senga tjuefire timer i strekk; døgnet hadde for få timer – og jeg sov og sov, og uansett hvor mye jeg sov – ble det aldri nok. Øynene mine hang som potetsekker og var like tomme som et glass uten vann, og selv, selv var jeg denne slappe, dvaske melposen som trodde at jeg kunne forsvinne med å grave meg ned under dyna eller lage hull i trommehinnene til menneskene som har laget og oppfostret meg.

Det var på den tiden, det året, der jeg skrudde black metal på et volum som fikk naboene til å smelle igjen vinduer og mennesker til å flytte seg noen seter i fra meg på bussen. Den tiden der jeg kastet på meg sorte lange skjørt og lagde t-skjorter med gotiske motiv av Victoria Francés. Jeg lekte mørk og mystisk, og hadde en slik sort lang frakk som aldri var lukket igjen til tross for snøstormer og termometeret viste ti minusgrader. Jeg elsket evigvarige diskusjoner om døden, min såkalte eneste venn her i livet, og jeg skrev poetiske søppelhauger om ravner og o’død du allmektige, lot som om ingenting var mer spennende enn filosofi og Job’s bok i bibelen mens denne fantastiske underleppa hang ned på brystkassa. Jo, det var tider. Mammas sukk da neglene mine skiftet fra sort til blodrød over natta, og ting som absolutt ingenting fikk meg til å kaste tallerkener i gulvet. Jo, jeg var fantastisk smart og utrolig intellektuell. Det var i det minste det jeg likte å innbilde meg selv.



Uansett. Denne dagen, for ja, det var selvfølgelig en spesiell dag, i april skulle liksom være vendepunktet, trodde jeg. Jeg hadde norsktentamen, og jeg hadde forklart for en lærer at jeg måtte dra midt under den, og hadde til og med forklart hvorfor. Hun hadde møtt meg med vantro: ”Du?! Skal du dit? Det hadde jeg aldri trodd. Jaja, det er mer enn hva øyet kan se. Kanskje det er nettopp det, hva vet jeg.”

Denne norsktentamen handlet forresten om, ja, det husker jeg faktisk ikke. Men jeg skrev i alle fall en tekst om et eller annet personlig, en patetisk greie om et eller annet som betydde noe, og jeg hadde skrivekrampe i hånden da mamma kom for å plukke meg opp uten for den slitte, stygge skolebygningen. Jeg følte ingenting, for det var ikke så mye å føle. Ingen hadde fortalt meg noe som helst, jeg visste ikke hva jeg gikk til, hvor beina mine skulle bære meg, hva det ville si, og enda mindre hva jeg måtte gjennomgå. Jeg hadde bare en idé om at dette kom til å være vendepunktet; farvel alt jeg kjenner, hey hjernefikser. Fjern denne siden av meg som jeg kjenner så godt, og la meg bli en annen. Amen.

Så feil kan man ta. Mamma og jeg kjørte i den blå store bilen hennes, jeg tror ikke vi hadde fått den lille fancy røde enda – den med sånn varme i passasjersetet, myke puter og en dinglende gul and i frontspeilet. Stillheten mellom oss var overdøvende, og mamma prøvde seg fram med noen ord her og der, som for eksempel: ”pappa møter oss der.”
Møter oss der. Ja okei.

Det var ikke før mamma parkerte bilen, dro meg inn gjennom hovedinngangen på sykehuset og kjøpte meg en salat på Narvesen at panikken satte inn. En av disse vakuumpakkete salatene med ost og skinke, og en ekkel gusjefarget dressing som smaker som kattetiss eller noe enda verre. Hun geleidet meg ned to trapper, og jeg, paranoid som jeg pleide å være, hadde hjertet i halsen og var sikker på at alle menneskene vi passerte på vei ned hadde syke, syke tanker om dama som passerte dem med denne tykke datteren som helt sikkert måtte være gal og vel så det.
Jeg skammer meg nesten ikke. Bare nesten.

”Psykiatrisk poliklinikk” skrek skiltet som hang på ei dør i mot meg, og jeg var skrekkslagen. Greit, jeg hadde lagd et visst bilde om hva psykologi dreide seg om. Jeg mener; jeg hadde jo tross alt sittet i timevis i noen år, googlet meg fram til alle disse dr.lkjgdlgjdfasfsd testene man kan finne på nettet, diagnostisert meg selv med panikkangst, depresjon, hvadetnåennmåttevære, og rekka av resultatene var lang. Med stor L, gjerne uthevet og i kursiv skrift – bare for å understreke det litt ekstra. Men psykiatri? Det var vel bare en sånn greie som galninger rotet seg bort i, en slik syk ting, skremmende, fryktinngytende og det eneste som løp gjennom ordet mitt var: HELVETE (unnskyld ordet). Helvete. Helvete, her kommer jeg. Det var ikke det at jeg ikke allerede hadde et svært godt kjennskap til hva helvete er, men dette nye helvete, det skremte livsskitten ut av meg.

Innenfor alle dørene, og igjennom alle gangene tårnet et resepsjon framfor meg, og ei søt, blid jente med brunt krøllete hår satt og snakket i telefonen. I ettertid har jeg blitt ganske kjent med ansiktet hennes, og vet til og med at hun heter Julia. Det passer henne fint. Ikke at navn noen gang har vært så veldig interessant.

Pappa var kommet lenge før mamma og meg. Han satt i den blå sofaen, beina i kors og han hadde den grønne søndagsjakka på. Det så ut som om han hadde tenkt seg på et svært formelt møte; en greie han lenge hadde forberedt seg på – sånn som man ofte gjør når man er usikker på hvordan det egentlig vil være. Usikker fordi dette var like ukjent for ham som for mamma og meg, usikker fordi han aldri hadde vært borti noe slikt før og usikker fordi han ikke visste hvordan utfallet ville bli. Jeg tror han hadde et lite håp om at nå, nå vil ting bli okei, det vil bli greit, hun vil få noen å snakke med, kanskje ikke så opphengt i denne enden på alle ting og forhåpentligvis vil dette, alt sammen, bare være en forbigående tenåringsgreie som vil være over når sommeren kommer. Når julivarmen setter inn, og sola står høyest på himmelen.
Vel. Jeg dømmer ham ikke for det; for det trodde jeg også.

To mennesker kom for å hente oss. Her, jeg tar vekk den biten som handler om de minuttene før menneskene dukket opp, like overraskende som klovner i esker, den delen som handler om at jeg hyler og skriker og skjemmer både meg selv og foreldrene mine fullstendig ut. Lager en fryktelig scene fordi jeg er så redd at jeg holder på å tisse på meg. Mitt tøffe, harde og intellektuelle image holdt ikke særlig bra.

Disse menneskene som plutselig sto framfor oss hadde overraskende nok ingen hvite frakker på seg, ingen crocks eller jesussandaler, ingen briller midt på nesen og halvmåne midt på hodet. De så, sjokkerende nok, normale ut. De så ut som mennesker, om jeg kan si det sånn, og som om alt det andre ikke var fullstendig overveldende, var dette prikken over i’en. Ingen hvite frakker? Det var langt unna det jeg hadde sett for meg. Det var så langt unna det bildet jeg hadde lagd meg av dette stedet som det kunne bli.

Rommet vi blir ført inn i hadde heller ingen blekkflekker eller skinnsofaer, ingen sykehusvegger, ingenting som minner om PSYK. Og jeg vet ikke hva som skremte meg mest; at det ikke fantes noen hvite frakker, eller at jeg ikke klarte å se en eneste blekkflekk. Det eneste som kunne minne om noe i fantasien min, var denne gule pakken med klenex som sto plassert på en blå duk på bordet framfor meg, men slike ting finner man overalt. Til og med på lærerkontoret på skoler.

For å være hyggelig skal jeg ta den korte versjonen av hva som skjedde deretter. Jeg gråt. Jeg prøvde å le. Mamma og pappa løp inn og ut av rommet, mens det ble tatt notater nok til å fylle ut sikkert femti A4 ark. De spørsmålene jeg i ettertid har forstått er obligatoriske, selv om de ikke alltid stemmer. Det er sånne man må stille. Blitt seksuelt misbrukt? Kaster opp? Skader seg selv? Nye venner i det siste? Kjærlighetssorg? Noen dødsfall i familien? Selvmordsforsøk? Vart lenge? Atferdsendringer? Skoleprestasjoner? Blablabla.

Og sammen gikk vi ut der i fra, jeg med KVALIFISERT svidd inn i pannen – og lite visste jeg om at jeg kom til å være kvalifisert i flere århundrer etterpå. Lite visste mamma og pappa om det, for jeg tror, jeg tror at de hadde det samme håpet som meg: Hey, her kommer noen for å fikse datteren vår. Jenta vår, ungen, lille barnet som plutselig har blitt så kaotisk uten at noen vet hvorfor. Vi stoler på disse menneskene, de kommer til å reparere henne, alt kommer til å bli så fint atte.

Jo. Jeg trodde det. Jeg trodde at et sånt menneske, som kom til å bli kastet inn i livet mitt en måned senere med status som pedagog og kunstterapeut kunne redde meg, kunne fjerne alle tankene mine og endre dem over natta. Jeg var redd for det også, redd for å miste meg selv fordi jeg helt sikkert trodde at jeg kom til å miste det som var så velkjent, en så stor del av meg. Sikker på at hun, dette kvinnemennesket, eller noen andre kunne gjøre meg bedre og jeg var skuffet da jeg ikke merket noe annet enn et ekstrem sinne og fortvilelse etter den første samtalen.

Vel. Jeg var et barn, litt mer barn enn det jeg er nå, og lite visste jeg om hvordan det fungerte. Lite visste jeg om psykiatrien og om det som heter å VILLE bli bedre, motivasjon, viljestyrke, kraft, eller om alt det andre som egentlig er sannheten.
Og lite vet jeg ennå, tusen og femti millioner år i ettertid, nå når dette skiltet som skrek i mot meg den første gangen for lenge siden, nesten har blitt familiært, og den blå sofaen på venterommet har endt opp med å bli et stoff jeg gjenkjenner bare ved å kjenne på det. Antall ganger har blitt tresifret.

Men det er okei. Veldig trist, men okei. Det er tydeligvis sånn det må være. Det er slik livet mitt har blitt, det er slik det er.