Jeg hadde nesten glemt at det var tirsdag den 16.februar i dag. Den o'store traske-inn-på-Åsane-legekontor dagen, vente i noen veldig lange minutter, sitte på den samme stolen som sist, få de samme spørsmålene og ta noen blodprøver bare for å sjekke at kroppen min fortsatt har det fint. Det er jeg veldig sikker på at den har.

Mens resten av frokostbord - gjengen min fikk sitte ved det samme bordet, mest sannsynligvis spise de samme brødskivene, den samme grøten, den samme frokostblandinga, de samme knekkebrødene - gjerne med det samme pålegget, kose seg med den vanlige kaffen (som smaker forskjellig avhengig av hvem som koker den), den samme culturamelka med enten jordbær smak, pæresmak eller naturell - eller juice med appelsin eller eplesmak, måtte jeg kaste i meg en slags frokost og suse av sted i en taxi. Svosj, svosj. Jeg har ikke ord for hvor sjalu jeg er på alle de menneskene som slipper å dra på kontroller meg her og kontroller meg der eller gå i terapi. Selv om jeg vet at jeg trenger det og at det absolutt ikke er noe poeng i å drite i behandling, blir man litt lei. 

Om man ser bort fra at dette ikke er en så veldig god dag og at jeg ikke følte meg så bra etterpå, gikk legetimen greit. Tjue minutter med flerfoldige spørsmål om all verdens ting og tang. Hver eneste gang sjekker hun at jeg fortsatt har kontakt med psykologen min på DPS og hvor ofte jeg går dit. Det er tydelig at hun bryr seg om hvordan jeg har det og det er en trygghet i det.