Helt siden jeg sto opp i morges har jeg ventet på at denne dagen skulle ta slutt. Neida, det er ikke det at den har vært helt forferdelig og nei, den er ikke spesielt bra heller. Det er en av disse dagene, en av disse der alt inne i meg raser langt over den fartsgrensen som er tillatt. Hadde jeg vært en bil ville jeg for lenge siden fått en kraftig fartsbot.


Annika : "… Tror det er rastløsheten som gror på innsiden. Den evinnelige jakten etter noe, den konstante søken etter det som skal sette alt sammen. Den manglende brikken i puslespillet, den... ja, den greia der, hva den nå enn måtte være. Den jakten som plutselig gir meg lyst til å reise jorden rundt på 123, bestille en togbillett til nowhere, kaste meg på et tog, kjøre bil - selv om jeg ikke har lappen, klatre i alle verdens fjell, aller helst de høyeste. Løpe maraton, selv om jeg ikke har kondisjon eller tålmodighet til å løpe så lenge. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg absolutt ikke vet hva jeg vil, hvor jeg vil og hvor jeg går. Alt er så usikkert. Ikke fortell meg at livet er sånn for alle, for det vet jeg. Ingenting i livet er sikkert. Alt forandrer seg. Men jeg er redd. Jeg er redd og jeg er rastløs og jeg klarer ikke, greier ikke å sitte i ro. Jeg er i bevegelse, jeg har gått og gått i et år, og det er ikke så lenge, neida, jeg vet det, men likevel så virker det bare som om ting av og til står stille. Det er vanskelig å forklare. Jeg klarer det ikke.


Uroligheten som er. Som kverner og kverner og kverner. Og så prøver jeg, da. Jeg fyller dagene til randen med alt jeg kan. Alt jeg makter, orker og greier. Kanskje også litt mer enn det i blant. Kanskje jeg har et så voldsomt behov for å gjøregjøregjøre fordi jeg har lyst til å fylle det der tomrommet som egentlig ikke har noen grunn til å være der. Skjønner du hva jeg mener? Det der tomrommet som dukker opp i blant, som kommer og som av og til blir værende. Jeg kjenner et fravær av noe, men jeg vet ikke HVA. Det frustrerer meg.

Og så har jeg liksom heller ingen grunn til å tenke eller føle slik. Henger du med? Alt rundt meg er, ja… fint. Jeg er i et bra miljø når det kommer til venner, jeg har en fin familie, jeg trives, jeg… ja. Jeg er veldig heldig sånn sett. Jeg er heldig med mange ting. Likevel, likevel er det noe som mangler. Men hva? Nei, jeg vet ikke, jeg vet ikke, jeg vet ikke! Dagene går og går og går. Jeg står opp, jeg gjør det jeg skal eller vil eller må, og så er det kveld igjen. Det er timer, minutter, sekunder der jeg ikke helt forstår noe som helst, det er mennesker man skal forholde seg til – både mennesker man er fryktelig glade i og noen man ikke bryr seg like mye om. Og så er det ensomheten. Ensomheten som ikke er så stor som det den var, men som likevel er der. Man holder seg fast i livet, jobber og prøver fordi man, selv på de dårlige dagene, egentlig synes at verden og livet er vakkert. Noen ganger så overveldende at man ikke klarer å ta alt innover seg – det blir liksom for mye. For mye å takle. Det er som om alt bare rett og slett renner over meg på en gang. Tsunami. Tornado. Vinterstorm. Nordlys.

Jeg føler meg som om jeg er tretten år igjen. Jeg var slik da også. Det var da det begynte, all denne tenkingen om livet og eksistensen og sånn. Jeg er forvirret. Kanskje er det en del av bedringen. Man må finne seg selv. Igjen. Jeg bare…
Jeg er sliten."

Jeg synes ikke det er så rart.

Det har vært en lang dag. Jeg og to andre fra PR - gruppa til fellesprosjektet har vært på NRK Hordaland og sagt noen ord om fellesprosjektet og ellers har jeg prøvd å holde meg på en stol over lengre tid, selv om jeg har hatt mest lyst til å løpe rundt jordkloden og tilbake.
I morgen har vi premiere på stykket vi har jobbet med siden forrige mandag og på torsdag drar jeg hjem til mamma og pappa. Vinterferie.