søndag
Alle hjerters dag.
2/14/2010 08:42:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Fastelavn. Valentine. Morsdag. Søndag.
Dette er en sånn 3-fluer-i-en-smekk dag; en som skal feires med boller med krem, kaker, mørkerødelyserødemørkerosalyserosalyselilla - hjerter i alle mulige fassonger, kort, kyss, klapp, kos, blomster og hva det nå enn måtte være.
I fjor tilbrakte jeg valentinsdagen min i Åsebråtveien, i en sort skinnsofa med ulltepper rundt hele kroppen, noen puter i ryggen, et mindre pent strikketøy og med flerfoldige episoder med Sex & The City og Mamma Mia! (...eller var det Sex & The City filmen?). Jeg hadde begynt med et veldig skummelt "friske - opp - et - gammelt - forhold" prosjekt. Jeg gikk i ekteskapterapi. Samlivsterapi. Matterapi. Sittestilleterapi. Soveterapi. Kroppterapi. Jeg prøvde å ordne opp i kaoset som hadde oppstått i det lengste forholdet jeg noen sinne har vært og kommer til å være i.
"Noen ganger må man virkelig jobbe for å få et forhold til å fungere," hadde jeg hørt. På den tiden var jeg ikke akkurat nyforelsket for å si det sånn, men det var noe der, et eller annet, noe veldig lite, en gnist, ettellerannet, noe ubeskrivelig, som kanskje, kanskje kunne få lov til å blusse opp og leve hvis jeg ga det et forsøk. Hvis jeg turte å satse og hvis jeg valgte å gjøre det. Hvis jeg ga det tid, hvis jeg prøvde, hvis jeg... ja, kanskje jeg virkelig kunne få føle noe på ordentlig. Kanskje, kanskje, kanskje, kanskje, kanskje.
Jeg turte. Jeg prøvde. Jeg satset. Jeg ga alt og litt til. Jeg ville finne ut hva jeg gikk glipp av hvis jeg ikke ga det et forsøk, finne ut hva som kom til å forsvinne mellom fingrene mine hvis jeg ikke prøvde å gjøre noe annerledes.
"Livet løber fra dig, men det går sommetider først op for en mange år efter, at problemet indtrådte."
fra boka: "Anorexia Nervisa og ønsket om forandring".
Ja, sånn er det. I dag ser jeg hvor mange gode ting jeg ville gått glipp av hvis jeg ikke hadde begynt å gå veien. Alt jeg ville ha mistet, alt jeg aldri ville kunne være en del av, alle menneskene jeg aldri ville truffet, alle opplevelsene jeg aldri ville sittet igjen med, all kunskapen som ikke ville blitt brukt til noe, alle ordene som ikke ville vært leselige - alt som ikke ville vært hvis jeg fortsatt var like syk som det jeg har vært.
Nei, jeg har kanskje ikke akkurat fått så mange hjertekort i posthylla i år heller, jeg har ikke fått roser levert på døra og jeg har ikke fått sjokolade i hjerteeske. Men. Jeg har noe bedre: jeg har så mye kjærlighet rundt meg. Hver dag er fylt med mørkerødelyserødemørkerosalyserosalyselilla hjerter i alle former, fasonger, smaker og varianter. Hjerter som er der fordi de vil, ikke bare fordi det er en spesifikk dag og fordi det forventes. Hver dag er fylt med klemmer og armer som holder rundt - fordi de vil, ikke fordi de må. Hver dag er fylt med smil fra naborommet, fra gangen, fra spisebordet, fra auditoriet, fra kateteret, fra gårdsplassen og alle andre steder. Hver dag er fylt med ord som sier det viktige, utenat det forventes. Det er så mye kjærlighet, så mye godhet, så mye glede at det får meg til å gråte. Betingelsesløs ekte kjærlighet.
Og dessuten har jeg: et bedre forhold til meg selv.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Fader, no byrja EG å grine... Eit særs nydeleg innlegg <3 Du er så utruleg flink med bildebruk i skrivinga di!