tirsdag

Worth it.



Av mange grunner er alt for øyeblikket snudd på hodet. Jeg vet verken hva som er opp eller ned. I det ene øyeblikket sitter jeg ved frokostbordet, i det neste befinner jeg meg ved skrivebordet og jobber med et eller annet og deretter er det nok en gang klar for mer eller mindre gode forsøk på og legg meg tidlig. Det er dager som suser og går, tid som fyker av sted og som jeg for blant de første gangene i livet mitt ikke legger merke til. Det er både godt og vondt på samme tid: på mange måter ser det ut til at dette året kommer til å gå raskere enn fjoråret og det sier sitt. Dagene, ukene og månedene vil rase av sted. Januar er alt over.



Jeg vet ikke om noen av dere husker det innlegget jeg publiserte på nyttårsaften (?) der jeg skrev om frykten jeg hadde for dette året, mangelen på konkrete planer, oppskrifter og lister for alt som skulle skje fremover. Jeg var redd fordi spesielt fjoråret dominert av det, basert på faste rammer og forsøk på å gå den veien jeg visste jeg før eller siden måtte begynne på om jeg i det hele tatt hadde lyst til å leve et ordentlig liv. Jeg var redd for det også, noe som kanskje ikke er så rart. Det er noe av det skumleste, mest usikre og krevende jeg noen sinne har begynt på. Men… premien, det jeg har fått igjen for det har gjort det verdt alt sammen. Jeg vet ikke hva jeg kan sammenligne det med. En fødsel, kanskje? Nå har jeg riktig nok aldri vært gravid eller fått et barn. Det sies i alle fall at det er en smertefull prosess, men når man ligger der i senga på sykehuset og holder den lille babyen i armene sine er gleden man føler overveldende. Sånn er denne prosessen også. Den dagen jeg forsto at det går an, det er mulig å bli bedre, det er overkommelig og komme seg opp på føttene igjen, gråt jeg. Selv om jeg var og fortsatt er ganske ukomfortabel med noen ting (det har blitt lettere å akseptere det nå og jeg greier det til en viss grad), gråt jeg den dagen jeg så øynene til jenta jeg er i speilet. Jeg gråt da jeg våknet en morgen uten å tenke noe som helst. Jeg kan gråte på dager der jeg forstår og ser hvor utrolig vakkert livet er og oppdager hvor mye jeg ville gått glipp av om jeg aldri hadde prøvd. For første gang i livet mitt klarer jeg å gråte for alle de tingene som er gode. Gledestårer er noe av det fineste som finnes.


I alle fall… jeg tok feil når det kommer til all usikkerheten. Det viser seg at jeg ikke har noe å være redd for – programmet er fullt, det skjer ting hver eneste dag fremover og det er også en av grunnene til at tiden går alt for fort. Det er ikke lenge til vi skal til Irland, en tur jeg både gruer og gleder meg til. Jeg tror og håper det kommer til å bli en helt fantastisk og minneverdig tur, og jeg nekter å la Elefantstemmen og Mørkets Fyrste ødelegge denne reisen. Jeg er forberedt på at det muligens kommer til å bli krevende og ikke minst vanskelig, men sånn er det. Det er livet. Man kan ikke la maten, spiseforstyrrelsen og alt det der holde en tilbake fra å være med på de tingene man virkelig har lyst til.


Arbeidet rundt videregående er i gang, det jobbes med diverse ting og jeg krysser fingrene for at jeg blir værende her, flytter inn i ei leilighet sammen med Inger og fullfører året med glans. Det er planen.


I dag er det forresten pizza til middag, noe jeg fortsatt synes er skummelt (idiotisk!), men det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg øvde meg før jeg begynte på skolen i høst så det skal nok gå bra. Er bare å hoppe i det.
Og... her om dagen bestilte jeg meg to bøker fra Postsecret.


2 kommentarer:

Laila sa...

Hei :)

Det er skummelt å tenke på det som skal skje framover,fordi da vil du vandre ut i ukjent terreng. Men etterhvert,når man hopper ut i disse utfordringene som kommer,så er det kanskje ikke så skummelt likevel,og man kan le og tenke: hvorfor var jeg så redd for det? Hvorfor trodde jeg at om jeg gjorde dette,så kom det til å bli verdens undergang? Vi lager oss mange unødvendige plager oppi hodet...Men vi dør ikke når situasjonene kommer.

Hærregud som jeg misunner deg turen til Irland. Jeg var der for 2 somre siden,og jeg ELSKET det! Jeg var i belfast,og noen timer i Dublin...og jeg SKAL tilbake,det er hvertfall noe jeg er helt sikker på!! Gled deg!

klem

Thea sa...

Hei Annika. Jeg vil bare rose deg for at du er kommet så utrolig langt. Bloggingen din, det du skriver gir meg noe som leser og det må du ta vare på og forsette med.

Lykke til med reise til Irland. Stor klem

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive